STORE TROLLSTEINHØE  - 2201 METER

Topp partiet på Store Trollsteinhøe sett fra øst, på vei opp mot østtoppen.

Bilder fra Store Trollsteinhøe: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Svartholshøe (2167 moh)  og nordover mot Store (2201 moh) og Søre (2161 moh) Trollsteinhø. August 2001.
Mellom Store og Søre Trollsteinhø, vestover mot Gråhøe (2154 moh). August 2001.
Mot Østre og Store Trollsteinhø fra nord. Juni 2001.
Utsikt sydover fra den siste kneika opp mot toppen.

Store Trollsteinhøe er et massivt, flatt topplatå med stup i nord og bratte botner i vest og sydøst. Toppen bestiges enkelt både sommer og vinter, og på grunn av den lange adkomsten til dels over blokkmark er en skitur en vakker vinter / vårdag kanskje det som anbefales sterkest.

På toppen har man ingen nære hindringer som rager høyere i nord. Man har således en ganske uhindret, og meget flott utsikt mot nære fjell som den spennende Finnhalspiggen og Kvitingskjølen (2064 moh). Lenger unna kan man raskt plukke ut Rondane, Dovrefjell, og Breheimen. I tillegg til dette kommer en lang rekke Jotunheimtopper.

Adkomst:
Fra Veodalen:
Kjør inn til parkeringen ved nasjonalparkgrensen (bomvei fra Randsverk, kr. 20 - 2001. Stedvis dårlig vei.). Fra parkeringen går man valgfritt vest til nordvestover inn mot Trollsteinkvolven inn til foten av sydøstryggen på Østre Trollsteinhøe (2090 moh) og herfra noen hundre høydemetre oppover med tiltakende imponerende utsikt mot vest og sydvest. Vel oppe på forplatået kan man holde nordvestover mot Østtoppen (2090 moh), eller droppe denne og skjære vest til svakt nordvest mot toppen.

Fra Visdalen: 
Følg sti opp skogen fra Visdalssetrene, over Gokreelva, sydover et stykke og så mot øst og Gokkeroksle. En tiltakende markert rygg følges østover og etterhvert sydøstover til toppen. Noen mindre toppunkter passeres på vei opp. Hele tiden en flott utsikt mot nord mens man går. Dette er kanskje den fineste adkomsten sommerstid, men det er en nokså drøy høydeforskjell. Returen kan legges om Gråhøe (2154 moh) og vestryggen ned fra denne.

Fra Trollsteinkvolven går det en nokså bratt rygg vestover opp til Søre Trollsteinhøe (2161 moh). Denne har vi ikke gått selv, men vi er meget interessert i å høre fra noen som har gått, eller forsøkt å gå denne. Er denne ryggen et spennende klyvbart alternativ til Trollsteinhø, eller tenderer det til klatring?

Egen turopplevelse: (15.08.2001)
Denne fri-onsdagen i august bestemte jeg meg for å benytte til en topptur. Jeg forlot Fagernes ved 8 tiden og vendte nesen nordover. Planene var å fylle bensin på Beitostølen, men på grunn av opptatte pumper droppet jeg det og kjørte videre på kvart tank.
Etter å ha humpet og ristet innover den forholdsvis dårlige bomveien fra Randsverk til parkeringen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen i nesten en hel time kunne jeg ved halv elleve tiden endelig begynne turen.
Det var et tungt skydekke, solfritt og regnfritt med en frisk (veldig frisk) bris da jeg startet.
Jeg skar vestover opp fjellsiden gjennom vierkratt, enebærbusker og lignende vegetasjon og opp til flatere terreng ovenfor Bergenussa. Jeg siktet meg inn på sydøstryggen til Østre Trollsteinhøe (2090 moh). Like ved bekken som kommer ned mellom Østre Trollsteinhøe og Smådalshøe støtte jeg på en reinsflokk på et hundretalls dyr. Litt tidligere hadde jeg allerede truffet på en mindre flokk. Med tanke på at jeg senere på turen traff på småflokker og enkeltdyr ved ytterligere 5-6 anledninger kan det virke som om reinsdyrene virkelig trives i den tilnærmet mennesketomme Trollsteinkvolven med omegn.

Ved foten av den lange sydøstryggen unnet jeg meg en liten pause. Inn hit hadde terrenget vært lettgått, men herfra var det kun steinur som gjaldt, en ekkel steinur: Mye løs småstein, absolutt uegnet for mine litt for myke fjellstøvler.
En stund (og mange svettedråper) senere var jeg oppe på Østre Trollsteinhø. Dvs. jeg ble litt usikker fordi det var ytterligere en varde her oppe. Egentlig knekkende likegyldig for kun finmålinger kunne avgjøre forskjellen. Jeg besøkte likevel begge, og kunne raskt fastslå at det vestligste toppunktet var det mest interessante med sin nærhet til stupet og avgrunnen i nordvest.

Jeg fortsatte videre vestover langs nordstupet opp på den svære topp flaten oppe på hovedtoppen (2201 moh). Topplatået var lettgått og utrolig jevnt med mye sand innimellom småsteinen. Toppvarden var nesten like tassen som på østtoppen uten at jeg gjorde noe med det. En regnbyge og kraftig vind gjorde oppholdet på toppen kortvarig.
I tåka gjettet jeg meg på retningen mot sydtoppen. 
Da tåka slapp taket måtte jeg korrigere kursen litt, og i løpet av kort tid var jeg på nok en topp. Sørtoppen med sine 2161 meter. Jeg satt og tenkte på det på toppen, at egentlig er det en vits å regne med så mange topper oppe på dette massivet, for det dreier seg jo kun om steinrøyser, knapt adskilt fra hverandre.

Som den breelskeren jeg er var jeg spent på hvordan Smiugjelsbrean ville se ut, siden kartet viste at jeg kom til å passere like ved på min vei vestover mot Gråhøe. Lettere sjokkert ble jeg da tåka for alvor lettet og den øvre delen av breflata kom til syne. Riktignok var jeg klar over at det hadde vært en snøfattig vinter i nordlige deler av Jotunheimen, men dette var værre enn alt jeg kunne ha forestilt meg. Hele breflaten var blå øverst. Overvann, is og sørpe dominerte fullstendig. Dersom dette fortsetter kan ikke denne breen leve i så mange tiår til.

Opp mot Gråhøe ble været letter og lettere og jeg kunne se bort til Juvasshytta og Juvbreen med alpinanlegget. Breen så snøhvit og fin ut, men det var ikke et menneske å se i bakken. Var det stengt på grunn av at det var en ukedag, eller var rett og slett snøforholdene blitt for dårlige?

Fra Gråhøe gikk jeg noe vestover før jeg forsiktig snodde meg ned den nokså bratte fjellsiden til Svartholsglupen. Knærne begynte å "si hei", og den ene ankelen trivdes ikke alt for godt i de myke støvlene, på "evig", løs og lite samarbeidsvillig steinur. Kroppen hadde mest lyst til å fortsette ned mot bilen, men som erklært 2000 meters topp-samler må jo også Svartholshøe bestiges en gang. Siden den nå var den eneste gjenværende toppen i området truet jeg meg opp. Å måtte helt inn hit igjen senere bare for å gå på Svartholshøe ville jo vært for dumt (?).

Været ble bedre og bedre, og på Svartholshøe var det bare idyllen å være. Spesielt interessant syntes jeg det var å studere Grotbreens nedre deler. Jeg sammenlignet stadig vekk med kartet, og ved å dra en linje mellom toppunktene på Grotbreahesten os Svartholshøe kunne jeg konstatere at brefronten definitivt lå noe tilbake for det som var tegnet inn på mitt kart. På kartet kunne det også se ut som om breen gikk rett ut i vannet, mens nå lå det mange grus "øyer" mellom breen og selve vannet. Det er trist (?) men sant. Jotunheimens breer: De smelter og de smelter.

På våt mosedekt steinur beveget jeg meg overforsiktig ned mot Svartholsglupen (det ville ikke vært morsomt å brekke beinet eller noe sånt, helt alene her inne!). Jeg hadde tidligere stusset over at nesten alle snøflakene i området hadde en helt, eller delvis blå overflate. I tillegg var det store områder med lys steinur uten vegetasjon (dette er vegetasjonsfri blokkmark som skyldes at snøfonnene ligger her hele eller nesten hele sommeren). Da jeg på vei ned den mosedekte steinura kom til et snøflak som strakk seg over kraftig vegetert steinur var svaret klart: Det hadde virkelig vært en unormal vindretning denne vinteren. De normale snøleiene var stort sett snøfrie, og her var det et digert snøflak midt oppe på et område hvor det fantes masse vegetasjon.

Fra Svartholsglupen kom jeg ned på den gamle varderuta (se JS10). Denne er imidlertid så utydelig at man må konsentrere seg for å følge den, så jeg endte opp med å gå min egen vei. Herfra var terrenget lettgått, noe beina mine var meget glade for. I sidene ovenfor Beregenussi kom jeg til et overveldende blåklokke området. Jeg har sett hvitveis tepper og issoleie tepper før, men dette var første gangen jeg har sett noe jeg vil karakterisere som blåklokke teppe. Det var helt vanvittig: Hundretusenvis av dypblå klokker.

Ved halv syvtiden kom jeg passe sliten og vel så det ned til bilen, og først da begynte den egentlige dramatikken. Bensinmåleren var nesten i bånn, og jeg hadde ca. 90 km å kjøre til bensinstasjonen på Beitostølen. Det gikk jo "selvfølgelig" bra, men det ble mange blikk på måleren som virkelig var i "kjelleren" da jeg rullet inn ved bensinpumpa.

Det er et flott og utemmet landskap inne i Trollsteinkvolven, men terrenget oppe på Trollsteinhø er fryktelig kjedelig å traske i. Området rundt Grobrehesten og Trollsteineggi anbefales på det sterkeste i finvær, men selve Trollsteinhø vil jeg egentlig ikke anbefale på sommerstid for andre enn de som "må" opp.
Skiturer derimot er nok langt mer givende.

SØRE TROLLSTEINHØE  - 2161 METER

Bilde av Søre Trollsteinhøe: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Svartholshøe (2167 moh)  og nordover mot Store (2201 moh) og Søre (2161 moh) Trollsteinhø. August 2001.

Søre Trollsteinhøe eller Steinhøe er en nokså ubetydelig steinhaug omlag 1 km rett syd for Store Trollsteinhøe (2201 moh). Se for øvrig denne toppen for en mer utførlig adkomstbeskrivelse.

Primærfaktoren er ca. 30 meter og toppen ligger i Lom kommune.

Se også kart. samt turartikkel fra en tur hit.

GRÅHØE - 2154 METER

Bilder fra Gråhøe: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Gråhø (2154 moh) i nord mot Svartholshøe og Trollstein Rundhø. August 2001.
Mellom Store og Søre Trollsteinhø, vestover mot Gråhøe (2154 moh). August 2001.

Gråhøe er det vestligste toppunktet på Trollsteinhømassivet. Toppen preges av stup mot syd og steinur mot vest og nordvest. Mot nordøst ligger restene av Smiugjelsbreen.

Adkomst:
Fra Visdalen:
Følg den nedlagte stien JS10 som beskrevet til ytre deler av Smiugjelsholet. Derfra drøyt 500 høydemetre opp steinura på vestryggen. Enkelt videre østover mot de andre toppene på Trollsteinhø-masivet.

Fra Veodalen: Enten opp Trollsteinkvolven og opp til Svartholsglupen (se JS10) og derfra bratt opp mot nord så raskt det lar seg gjøre (det blir mindre bratt lenger vestover) eller via Store Trollsteinhø (2201 moh).

Fra Store Trollsteinhø (2201 moh) er det enkelt å fortsette videre til Gråhøe, enten via Søre Trollsteinhøe (2161 moh) eller direkte over den sprekkfrie (den er nesten garantert sprekkfri helt øverst, men lenger ned kan det forholde seg ganske annerledes) Smiugjelsbreen.

Fra toppen er det flott utsikt ned i Trollsteinkvolven og mot Grotbreen. Det er også fin utsikt vestover mot Juvassområdet og Galdhøpiggen (2469 moh).

Se for øvrig turartikkel fra en tur hit.

ØSTRE TROLLSTEINHØE - 2090 METER

Like vest for det vestligste av toppunktene på Østre Trollsteinhø. Det flate topplatået brekker bratt av mot nord.

Bilde av Østre Trollsteinhø: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Mot Østre og Store Trollsteinhø fra nord. Juni 2001.

Østre Trollsteinhø er en temmelig anonym topp. Topplatået er nokså paddeflatt med to omtrent like høye toppunkt. Det ene, øst oppe på blokkmarken, det andre lenger vest på kanten mot nordveststupet.

Toppen bestiges greit ad sydøstryggen både sommer og vinterstid. Normalt er toppen kun en avstikker på vei til Store Trollsteinhøe (2201 moh).

Alternativ adkomst er å kjøre fra Garmo opp til Sålell seter og fortsette opp Smådalen og så rett sydover (bratt) opp Finnhalsnobbe opp til toppen.

Se for øvrig en turartikkel til toppene i dette området.

Primærfaktoren er ca. 40 meter og toppen ligger i Lom kommune.
Se også kart..