SØRE VEOTINDEN (HØYESTE) - 2267 METER

bilder fra Søre Veotinden: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra oppstigningene mot Sørvestre Styggehøbreatind med utsikt mot toppen. August 2003.
Fra toppen med utsikt mot Memurutinder. August 2003.
Utsikt fra toppen mot Store Veotind og Glittertind. August 2003.
Utsikt fra Store Veotind mot Søre Veotind. August 2003.
Styggehøbreen med Nordre Styggehøbreatind, Søre Veotind og Store Veotind. August 2003.

Søre Veotinden er den høyeste av Veotindene. Til tross for dette er det den noe lavere, men langt mer imponerende naboen i nord som har fått det litt misvisende navnet Store Veotinden (2240 moh) på kartet. Søre Veotinden er meget enkel å bestige fra Styggehøbreskardet såvel sommer som vinter, men det er en ganske drøy anmarsj fra nærmeste turisthytte.

Se også turartikkel fra en tur til Veotinder og Styggehøbretinder.

Adkomst:

Fra Memurubu:
På sti langs nordøstsiden av elva Muru opp Memurudalen fra Memurubu. Dette er en lang dagstur på omlag 9 timer opp og ned. Memurudalen følges først nordvestover senere rett nordover. Bretunga på Austre Memurubreen passeres på østsiden før det går jevnt oppover mot Styggehøbreskardet på snø og i steinurd. Fra Styggehøbreskardet er det en drøy halv kilometer i ganske enkelt lende nordvestover til toppen. Fra det samme skardet er det også en enda kortere avstikker sydøstover til Sørvestre Styggehøbreatind (2220 moh).
Rundt påsketider er det kvistet løype mellom Memurubu og Glitterheim, og fra Styggehøbreskardet er Høyeste Veotinden en finfin vinterbestigning. 
Fra toppen har man en flott utsikt nordover mot Glittertinden (2464 moh), mot de andre Veotindene, Memurutindene, og i vest ser man ned på den flotte Veobreen med den artige Veobrehesten (2185 moh). Rett bak denne igjen reiser den bratte østveggen på Leirhø (2330 moh) seg.

Fra Glitterheim:
Som tur JS09 til Styggehøbreskardet, og derfra enkelt ca. 500 meter nordvestover i steinur til toppen. Kryssing av Styggehøbreen krever breutstyr.

STORE VEOTINDEN - 2240 METER

Store Veotinden (2240 moh) sett fra vestre Styggehøbreen. I bakgrunnen skimtes høyeste Veotinden (2267 moh) (foto Jan H. Lærum)

Flere bilder av Veotinden: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Glittertind mot Veotinden i rosa morgenlys kl 05.00 en julimorgen. Juli 2001.
Styggehøbreen med Nordre Styggehøbreatind, Søre Veotind og Store Veotind. August 2003.
Utsikt fra toppen mot Store Veotind og Glittertind. August 2003.
Utsikt mot toppen fra Nordre Styggehøbreatind. August 2003.
På bandet mellom Nordre Styggehøbreatind og toppen med utsikt opp på toppen. August 2003.
Utsikt fra toppen mot Leirhø. August 2003.
Utsikt fra toppen mot Veobreen. August 2003.
Utsikt fra Store Veotind mot Søre Veotind. August 2003.

Store Veotind er en meget flott tind å se til, spesielt fra nordøst der den reiser seg sort og spiss opp fra den hvite Styggehøbreen. Den er rimelig grei (bratt) å bestige via Styggehøbreen, mens en brefri tur via Høyeste Veotinden er vanskeligere.

Adkomst:
Glitterheim er det greieste utgangspunktet dersom man bor på hytte. Et annet flott alternativ er å ha telt på nordsiden av Russvatnet.
Fra Glitterheim følger man samme vei som tur JS09 til kanten av Styggehøbreen, herfra kan man enten gå over Nordre Styggehøbreatinden (2168 moh) eller runde denne på øst og sydsiden før det går bratt opp til toppen fra sydøst det siste stykket. Fra toppen har man bl.a. en flott utsikt nordover til Glittertind (2464 moh), og sydover rett mot den Høyeste Veotinden (2267 moh). I sydvest ser man bort på de nordlige Memurutindene, mens man ser ned på den imponerende Veobreen i vest. På andre siden av Veobreen i nordvest kan man se den artige Veobrehesten (2185 moh) som er ganske kronglete å komme opp på, og den steile østveggen på Leirhø (2330 moh) rett bak

.
Ved kanten av Vestre Styggehøbre. Store og høyeste Veotind ses i bakgrunen.

Se også eldre turartikkel litt lenger ned på siden.

Egen turopplevelse - Veotinder og Styggehøbretinder (18.08.2003)
Etter en rolig helg med huslige og dels sosiale sysler pakket jeg sekken og dro alene til fjells (atter en gang). Jeg somlet en del og var ikke inne i Veodalen før klokka elleve. Med to sekker gikk det tregt innover sykkelveien mot Glitterheim. Den ene sekken balanserte jeg på sykkelstyret mens den andre hang tungt på ryggen. Jeg pakket om og la igjen den ene sekken. Vinteren hadde vært på en kort visitt og Glittertinds sydflanke var kritthvit fra ca. 2000 meter og oppover. 

Jeg fulgte stien mot Memurubu / Gjendebu et lite stykke oppover før jeg krysset Hestbekken og skrådde videre oppover mot Styggehøryggen. Med fjelljoggesko ble det en utfordring å ikke tråkke over i all den løse morenemassen. Jeg tok det bevisst med ro, men likevel gikk det fryktelig tungt. Håper at det skyldtes en dårlig dag og at jeg ikke er i fullt så dårlig form, men jeg har en sterk mistanke om nettopp det
Været var vekslende, men tendensielt ble det hele tiden litt værre. Jeg trodde jeg hadde valgt en smart vei, men nei! Neste gang går jeg atter inn Veodalen og rett opp fjellsiden hvis jeg skal opp hit. For det første måtte jeg ganske langt ned fra Styggehøryggen og lendet var mildt sagt småkronglete. De vakre steinene var i alle fall et spennende innslag på den kronglete veien. Geologisk aktivitet har smidd et utall av fargerike og kreative steinkunstverk. Spennende former, stripemønstre og farger fra brunt til grønt. Virkelig noe for seg selv disse morenene her.
Oppstigningen til Nordre Styggehøbreatind via nordøstryggen var ikke spesielt spennende eller utfordrende. Litt nysnø lå innimellom steinene det siste stykket og på det forholdsvis store topplatået var hjemsøkt av en skrekkelig kald vind. Sola glimret arrogant og overlegent med sitt fravær og jeg frøs. 
Det hadde tatt 4 timer opp, inkludert pauser - ikke spesielt raskt. Jeg fikk raskt i meg litt drikke og en matbit som var mer tørr enn velsmakende. Over nabotoppene sveipet et og annet solgløtt, men meg og Nordre Styggehøbreatind fikk være i fred.

Neste topp var Store Veotind. Passasjen mot Nordre Styggehøbreatind var isdekt, men kort. Snart er det brefri passasje fra Nordre Styggehøbreatind og helt til Store Veotind hvis breavsmeltingen fortsetter.
Snøen var smeltet bort og jeg søkte ut på isen uten stegjern, men gikk meg raskt fast. Med myke fjellstøvler så er det utrolig hva 30 graders helling med en gapende bregleppe på nedsiden kan gjøre med en når underlaget er glatt is. Stegjernene kom på, til tross for at det bare var 10-20 meter til fast fjell. I praksis er østre (den store) og vestre Styggehøbreen adskilte. Det er ingen isstrøm av betydning som forbinder dem, og isstrømmene i østre Styggehøbreen går uavhengig av den vestre. Ta en titt på bildene fra turen for å se hvor lite is som forbinder disse toppene.
Jeg gikk et stykke oppover breen før jeg kom på fast fjell og fulgte østryggen forholdsvis enkelt til topps selv om det lå nysnø her. Neste mål var Søre Veotind. Veien dit var jeg usikker på. Det så mulig ut å gå nordover, men bratt og glatt så det ut. Med nysnø var ikke terskelen min særlig høy alene uten sikringsmuligheter. Jeg betraktet breen bort mot Styggehøbreskardet og bestemte meg for å prøve til tross for at det lå et lag nysnø oppå.
Det første stykke ned mot det øvre brebassenget var det åpenbart sprekker, men disse avslørte seg selv ganske greit. Mot alle skrevne breregler fortsatte jeg videre med gåstavene som følehorn. På den snaue kilometern over breen ble det sikkert 1000 stikk i snøen. Det tok tid og armene tok til å gå stive. Jeg fant ingen usynlige sprekker uten at det overrasket meg spesielt. I bassenget var isen for det meste trykt sammen, og opp mot sydøstryggen på Søre Veotind var det heller ingen antydninger før ei stor smeltekløft øvst mot berget. Det var ikke lange skrittet som skulle til, men jeg ble stående en stund før jeg torde. Kløften var tross alt en del meter dyp og fjellet på andre siden var glatt, men det gikk bra og jeg kunne andpusten og fornøyd vasse gjennom nysnøen opp til toppen.

Søre Veotind fra Styggehøbreskardet er svært enkel, men utsikten er fantastisk mot en overveldende bre- og tindeverden. Dette området har sammen med Ymelsfjell (Galdhøpiggen med omegn) den største ansamlingen av betydelige breer i Jotunheimen. Spesielt spennende var utsikten mot Memurutindene som jeg aldri hadde opplevd slik før.
Det begynte å bli sent, men jeg måtte gå litt ned mot nordryggen for å undersøke hvordan den var. Den så ikke avskrekkende ut, i alle fall ikke under tørre forhold. Helt bevisstløs i forhold til at flere lett tilgjengelige Blåbreahøtinder lå like ved styrte jeg målbevisst mot Sørvestre Styggehøbreatind. Kveldssola tittet fram mellom skyene og malte mitt kjære Jotunheimen i varme farger. Nysnø, gule og rosa skyer, rødlige steiner. Tindeverdenen er ikke bare kald og karrig, den er også varm og fargerik, på sin måte. 
Like før toppen dukket en liten utfordring opp, en ca. 5 meter lang og 30-40 cm. bred egg. På venstre side mot Styggehøbreen var det loddrett og det var bratt på høyre side også. Det er sikkert mulig å krangle seg litt ned i høyresiden, men det så heller ikke noe fristende ut. Løsningen ble å gå på små fremspring ca. en meter ned i siden på høyre hånd mens selve eggen fungerte som håndtak (skikkelig godt håndtak).

På toppen kunne jeg fastslå det jeg egentlig allerede visste. Eggen videre mot Sørøstre Styggehøbreatind  var ikke noe for meg i dag, for utsatt og løs, og med et ikke ubetydelig tidspress tilstede. Men kvelden var nå så nydelig at jeg koste meg en god stund på Sørvestre Styggehøbreatind. Den korte smale passasjen var fasinerende og morsom. Jeg tok en tur frem og tilbake gående oppå den. Først litt nølende, senere nesten like naturlig som på Karl Johan (vel kanskje ikke helt men).

Tilbake gikk jeg samme vei, dvs. jeg måtte et stykke opp mot Søre Veotind slik at jeg kunne krysse smeltekløfta mot breen på samme sted og følge fotsporene mine ned til brebassenget. Blåbreatindene fikk jeg ikke med meg, noe jeg ergret meg over da jeg på et senere tidspunkt satt og gikk gjennom turen på kartet - det ville jo bare vært en liten avstikker!

Litt lenger nede på breen hadde den varme sommeren smeltet frem stort sett alle sprekkene og de var det mange av! Jeg var nesten litt overrasket over hvor mange sprekker breen hadde, men de fleste var ikke stort bredere enn at jeg greit kunne skritte over - en meter bred og 10 dyp, eller noe slikt. Noen sprekker var større og de måtte jeg gå forbi. Noen korte snøfelt måtte jeg "pigge" meg over, men stort sett gikk det vedig greit. Jeg fulgte hele brefallet ned, og så bratt ned steinura til Veodalen og tilbake til Glitterheimveien hvor jeg plukket opp sekken og sykkelen i halvmørket. Innen jeg fant en teltplass var det skikkelig mørkt.

Dagen etter opprant med striregn. Alle turplaner ble regnet bort og selv ble jeg "skyllet ned" til parkeringen og tilbake til Valdres

Det var en kjempefin tur, men det var ikke et menneske å se hele dagen, ikke et spor ingen ting, ikke i noen retninger. Akkurat som på de fleste toppturene mine denne sommeren. Hvor er alle toppsamlere? Eller er det ikke så mange av oss? Galdhøpiggen, Glittertind, Kyrkja og Hurrungane, er det der alle samler seg, ja og kanskje på Store Knutsholstind og Torfinnstindane da, ja og ikke minst Falketind - en skikkelg magnet. Men Veotinder og Styggehøbretinder det er kanskje ikke fullt så populært?

Det var flotte topper i et villt og topprikt landskap. Kveldsstemningen på Sørvestre Styggehøbreatind og returen ned brefallet var kanskje det inntrykket som satt sterkest igjen etter turen...

Egen turopplevelse: (av Tor Erik Helgesen)
Denne lørdagen tidlig i september så været ut til å bli fint for en topptur. Planen var egentlig ikke lagt men vi hadde bestemt oss for en topp i området rundt Glittertind. Fra vegbommen syklet vi de siste kilometrene inn til Glitterheim og gikk så derfra. Etter å ha kjøpt kart på Glitterheim pekte Veotindene seg ut som et bra mål. Vi fulgte første stien mot Spiterstulen og etter omlag 4 km fikk vi krysset elva greit. Derfra bar det oppover steinura på skrå opp mot kanten av den nordre Styggehøbrearmen. Derifra så det fint ut å følge ryggen opp mot nordre Veotinden. Det eneste problemet vi møtte var det siste stykket før toppen. Der var det en liten hammer med klatring. Vi bestemte oss derfor for å gå litt bortover i sydsiden for så å gå opp ei renne. Det var bratt, men grei klyving opp denne renna. 
Fra toppen gikk vi så ned til breen og over denne til foten av nordre Stygghøbretinden. Denne toppen er en grei spasertur opp steienur. Den meste artige delen av turen var etappen fra denne toppen over brebandet og klyving opp til Store Veotinden. Herfra var utsikten god og vi så klart til alle de nærliggende topppene. Her ble det også tid til litt fotografering selv om det begynte å bli kaldt. 
Ned igjen gikk vi fra brebandet ned hele nordre Stygghøbreen hvor vi fulgte tråkk. Bildet ovenfor er tatt før vi startet ned steinura mot dalen. Vi delte oss før vi krysset elva og den ene av oss var litt uheldig å måtte vade i det kalde vannet. Da vi kom tilbake til Glitterheim var det nesten mørkt men heldigvis var det bare å renne ned til bilen på syklene. 
En forholdsvis lang og slitsom tur men anbefales! 

VEOBRETINDEN - 2183 METER

Bilder av Veobretinden: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Glittertind i rosa morgen lys mot Veobretinden og Memurutindane. Juli 2001.
Utsikt fra toppen mot Veobreen og Veobretinden. August 2003.

Veobretinden er en nunatak i Veobreen omgitt av bre på alle kanter og en bestigning krever derfor erfaring og kunnskap i brevandring.

Veobretinden sett fra Leirhø. Enkleste vei til toppen er fra breen og opp ryggen fra høyre mot venstre. I bakgrunnen Veotindane, Blåbrehøane og Surtningssui. I horisonten skimtes Besshø og Tjørnholstind. (foto: Johan L. Nielsen)

Adkomst:
Veobretinden bestiges omtrent like greit både fra Spiterstulen og fra Glitterheim. Det er en ganske lang tur på 7-8 timer opp og ned. Man følger rute JS11 retning Veoskardet. Når man kommer fra Spiterstulen holder man så omtrent samme høyde fra Veoskardet sydøstover mot sydvestryggen til Veobretinden og lett opp denne til toppen.  Fra Glitterheim svinger man sydover mot den nevnte ryggen før man kommer til Veoskardet. Utsikten er naturlig nok noe begrenset i og med at toppen ligger såpass langt innunder høyere fjell, men man har godt utsyn mot Glittertinden (2464 moh) og Ryggehø (2142 moh) i nord, samt et uvanlig godt skue mot den steile nordveggen på Store Memurutind (2366 moh) rett i syd, og selvsagt nordvestover mot Leirhø (2330 moh) med den merkelige Veobrehesten (2185 moh) rett under.

VEOBREHESTEN - 2185 METER

Bilde av Veobrehesten: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Glittertind mot Leirhø og Veobrehesten. Juli 2001.

Veobrehesten er en skarp taggete egg som løper østover ut fra østveggen på Leirhø. Toppen er meget sjeldent besøkt, noe som sikkert henger sammen med at den er både ganske vanskelig å bestige, og ligger utilgjengelig til. 

Adkomst:

Fra Spiterstulen:
Følg samme rute som JS11 til Veoskardet, derfra nordover breen og senere litt vestover innunder østveggen på Leirhø (2330 moh). Her er Veobreen sterkt oppsprukket, så vær forsiktig (!).  Det siste stykke østover toppeggen fra vest. Luftig. Noe klatring.

Fra Glitterheim:
Fra Glitterheim til kanten av Veobreen og opp brefallet vestover til høyde 1886 moh. Herfra sydvestover på moreneryggen eller på breen nord for denne og opp den bratte og oppsprukne delen av Veobreen mot østveggen på Leirhø (2330 moh). Det siste stykke østover toppeggen fra vest. Luftig. Noe klatring.

NORDRE VEOTINDEN - 2120 METER

Nordligste toppunkt på Veoryggen (ryggen som deler Vestre Styggehøbre og Veobreen) ca. 1 km nord til nordøst for Store Veotind (2240 moh). Toppen bestiges tilsynelatende enkelt ad ryggen fra nordøst, men kort før toppen støter man på en 4-5 meter høy vertikal hindring. Her må det klatres, og det er noe utsatt ut mot stupet i nord Mange vil imidlertid finne det greit å klatre opp her uten sikring (opp mot grad 3). Det er imidlertid mulig å holde sydsiden under ryggen til man er noenlunde rett under toppen og følge ei renne herfra til topps - Dette krever ikke klatring og er nokså greit, men bratt med fare for løsgods i bevegelse. Ellers er det også nokså greit fra Styggehøbreen og opp ryggen fra syd. Vil man videre mot Veotinden (2240 moh) er dette klatring fra nord.Glitterheim er beste utgangspunkt blant hyttene. Breen mellom toppen og Nordre Styggehøbreatinden er tilsynelatende sprekkfri mellom toppene og kan gi en grei passasje med stegjern på sensommeren.
Primærfaktoren er ca. 50 meter.

Se også kart. og turartikkelen nedenfor

Egen turopplevelse - kveldstur til Glitterheim (Nordre Veotind) (06.08.2003)

Etter flere dagers narrespill med meteorologene, hvor været ble fint når det var meldt dårlig og omvendt, tok jeg sjansen en dag værmeldingen var sånn midt på treet. Halv to om ettermiddagen ble avknappen på PC'n trykket før jeg sa et kort "morna" til kolleger som svettet foran sine arbeidsstasjoner. Sola skinte mellom godværsskyene og det var varmt og godt. Beitostølen, hvor jeg arbeider, sydet av ferieliv. Ja hele veien mot Bygdin og Valdresflya var det fullt av turister og feriestemning, til frustrasjon for "en mann med et oppdrag". Pensjonister, barnefamilier og andre med god tid ble forbikjørt i hopetall før jeg endelig kunne svinge av fra denne turiståren i Randsverk.

Jeg betalte mine bompenger og begynte den lange, og for bilen "smertefulle" kjøreturen innover mot Veodalen. På store deler av veien har det dannet seg kraftig vaskebrett. Jeg er blitt fortalt at dette oppstår når kjøretøy akselererer med høyt turtall på dårlig underlag. Glitterheimveien er en av de dårligste jeg vet om i så måte. Bortimot 45 minutter tok kjøreturen inn den 23 km lange veien. Inkludert to stopp for å åpne og lukke bommer.

Etter en enkel middag ved en bekk noen kilometer før parkeringen var jeg klar til å ta fatt nok en arbeidsøkt. Sykkelen ble halt ut av den nedstøvede bilen og i løpet av få minutter var jeg klar for start. Denne veien inn i Veodalen er tydeligvis populær for parkeringen var helt full, og på min vei innover møtte jeg mange syklister på vei nedover. De fleste går de siste 8 km. fra parkeringen og inn til Glitterheim, men det er absolutt en fordel med sykkel dersom man har mulighet for å ha med det. Mange kom gående i mot, kanskje folk som hadde vært på Glittertind? Apropos Glittertind - man ser den godt når man sykler innover, men den berømte toppbreen må man se grundig etter for å få øye på. 10 meter med isskavel på toppen blir liksom ganske smått når man har et massivt fjell som ruver 1100 meter foran en.

Veodalen er en av Jotunheimens virkelig vakre daler, til tross for veien som går her. Den brefargede elva Veo flyter forholdsvis rolig med grønne flater på begge sider. Ytterst i dalen er fjellformasjonene rolige før Nautgardstindmassivet etter hvert forteller oss at man er på vei inn i Jotunheimens tindeverden. Riktig vakkert blir det først når Styggehøbrean og Veotindan dukker opp. Store Veotind sin uhyggelige og nærmest perfekt huggede sorte steinvegger er selve blikkefanget der den troner høyt over dalen og breene.

Opp mot Nordre Veotindan

I tillegg til et par lettere fjelljoggesko hadde jeg brestøvler i sekken, mens stegjern og isøks hang på utsiden. Håpet mitt var å bestige en 3-4 2000 meterstopper og jeg hadde god tro på at det skulle kunne gå. Styggehøbrean var sterkt nedsmeltet med blåis fremme i dagen nesten over det hele. Tanken var å krysse mellom toppene via breflatene i mellom. Første mål var Nordre Veotind. Thommessens toppguider sier denne ikke er ideell å bestige fra nord. Lignende problemer kunne broder'n fortelle om etter en høsttur dit for noen år siden, men de hadde kommet greit opp ved å gå forbi det vanskelig punktet i sydøstflanken. Med denne ballasten gjemte jeg sykkelen bak en stein og ruslet innover dalen med friskt mot. Like etter kryssing av elva på bro, forlot jeg stien og ruslet på sydsiden av elva innover. Hytte til hyttevandrere på vei ned fra skaret mellom Hestlægerhøin ble de siste menneskene jeg så denne dagen. Terrenget var lettgått med elva som trivelig nabo. Vakre blomster var også hyggelig innslag på vei mot den langt mer livløse verdenen lenger oppe. Spesielt mengder av blåklokker gjorde inntrykk. Omtrent der elva flyter i flere løp over ei flat slette begynte jeg å skrå oppover fjellsiden, mot det laveste punktet vest for høyde 1810 moh. Det ble etterhvert en slitsom tråkling opp stadig brattere steinur på sko som absolutt ikke var egnet for slikt terreng. Oppe på fjellryggen kunne jeg endelelig flytte oppmerksomheten bort fra de nærmeste steinene og over på omgivelsene. Været som lenge hadde vippet mellom blått og grått hadde endelig bestemt seg: "Grått skal det være". Fargene forsvant, både på grunn av vegetasjonen som jeg hadde forlatt nede i dalen, men ikke minst på grunn av det tette skydekket som sigende inn fra vest.

Jeg krysset elva fra den nordre delen av Styggehøbreen og fortsatte i fint driv oppover ryggen til høyre for denne. Her var det fint å gå. Ikke spesielt bratt, men med en stadig mer interessant utsikt ned på Veobreen og den eiendommelige Veobrehesten. Ikke før nå har det slått meg hvor rød denne toppen ser ut fra øst. Som en rusten kjempejernbolt stikker den opp av breen. Et kort stykke før hammeren mot Nordre Veotind smalnet ryggen betraktelig av. Noe direkte stup var det ikke på noen av sidene, men for første gang på turen var følelsen av luft under støvlene der. Jeg var nesten helt oppe på toppen og her stengte altså denne hammeren veien. På høyre side var det delvis overheng ut mot et skråsva. Jeg gikk et par meter bort på ei hylle på venstre side og satte sekken der. 

Utfordringer mot toppen

Bratte og utsatte punkter er jeg bare sånn middels glad i, spesielt når jeg er alene uten muligheter for å bli sikret, men samtidig fristet det ikke så veldig å rote seg bort i den bratte fjellsiden på venstre side, full av løse steiner som den var. Jeg vurderte frem og tilbake. Den så ikke så vanskelig ut, men jeg ble litt usikker. Hammeren var todelt, først et par meter, så opp på ei hylle og omlag 3 meter videre. Med et skikkelig bøttetak dro jeg meg opp den første delen og vurderte veien videre, men først klatret jeg ned igjen og byttet til brestøvlene. Disse fjelljoggeskoene hadde null friksjon og var myke som gummitøfler. Tilbake ved øverste del av hammeren igjen vurderte jeg den venstre delen som enklest. Den var noe utsatt på nedsiden først noen meter, så ei lita hylle og så en god del meter til. Det var langt nok ned! Jeg flyttet oppmerksomheten vekk fra luften på nedsiden og opp mot klyvingen. To vertikale sprekker i fjellet litt lenger oppe gav gode fester for hendene, og det gikk i grunnen veldig greit opp. Jeg er ikke så flink til å gradere klatrepunkter, men ved å sammenligne med graderingen andre steder vil jeg anslå det til å være en god 2'er, litt eksponert men forholdsvis kort. Videre til toppen var det bare noen få meter. Her oppdaget jeg en topp litt lenger borte på ryggen, en topp som helt sikkert kom innunder gruppen av topper med en primærfaktor på mer enn 10 meter. Det var ikke noe å lure på det, her var det bare å fortsette bortover å ta den med seg. Fra skaret bestemte jeg meg for å måle primærfaktoren manuelt, 2 og 2 meter ad gangen. Også denne toppen bød på litt klyving. Mindre krevende enn den forrige, men med løse steinblokker. Man kunne gå både på venstre og høyre side, jeg valgte høyre side. Man måtte passe godt på hva man holdt fast i eller tråkket på, men ellers gikk det veldig greit med litt forsiktighet. En primærfaktor på rundt 15 meter fikk jeg det til å bli. Senere har jeg fått med meg at andre har målt den til 20, noe jeg kanskje syntes var litt vel mye, men når alt kommer til alt - hvilken rolle spiller det?

Jeg gikk samme veien tilbake til Nordre Veotind, men fant ut at jeg skulle prøve rennevarianten som bl.a. broder'n hadde gått opp noen år tidligere. Like ved toppen går ei markant renne ned mot Styggehøbreen. I starten var den ikke spesielt bratt, men i bunnen ned mot steinrøysa ble den veldig bratt. Jeg måtte klyve litt ut i siden. Forholdsvis dårlige tak, mye glattslipt stein med sand på. Det er nok bedre å gå opp her enn ned. Går man flere i følge her må man være veldig forsiktig så man ikke dumper steiner i hodet på de nedenfor.
Tilbake til sekken fulgte jeg fjellveggen bort til sekken. Nå var det deilig med litt drikke og nistemat. Jeg hadde ikke brukt mer enn ca. 2 og en halv time opp hit fra Glitterheim, men på den korte runden her oppe ved toppen hadde godt og vel en time forsvunnet. Tiden går fort når terrenget er spennende.
Jeg skulle på jobb den kommende dagen og noe flott kveldslys var det ikke snakk om at det ville bli, så jeg bestemte meg for å snu og gå ned igjen uten noen flere topper denne dagen.

Returen

Ned igjen gikk jeg omtrent samme vei som opp, men jeg gikk mer direkte ned steinura mot Veodalen etter å ha krysset elva fra Styggehøbreen. På den måten kom jeg meg så raskt som mulig gjennom den forræederiske steinura og ned på den flate og behagelige vegetasjonen nedenfor. To reinsdyr som åpenbart ikke likte mitt nærvær var alt jeg så på vei ned mot sykkelen. Veodalen på sydsiden av elva har et flott turterreng som kulminerer i fronten på Veobreen med sin imponerende portal. Et området med få mennesker. Fine teltplasser. Det kan anbefales.

Jeg hadde brukt 25 minutter på å sykle opp og ned igjen i halvmørket gikk det på 14 minutter. Å gå ville tatt langt over timen.