VESLE GALDHØPIGGEN - 2369 METER
Til tross for at vesle Galdhøpiggen er et av Norges høyeste
fjell, havner den i skyggen av sin 100 meter høyere storebror i sør. Det er
likevel en spennende tur, og det beste av alt er vel dersom man kan sitte alene
ved varden på toppen og betrakte maurtuen med folk på toppen av Galdhøpiggen
(2469 moh)
Adkomst:
Juvasshytta er det mest vanlig utgangspunktet for en tur til toppen.
Det enkleste er å krysse Styggebreen i retning Galdhøpiggen og skrå opp mot
nordvestsiden av toppen. Det kan imidlertid være litt vanskelig å komme inn
på fjellet her utover på sommeren på grunn av ei smeltekløft inn mot
fjellet. Alternativt kan man gå over Galdhø (2283 moh)
og ned i skaret med navnet Løyfte (2194 moh), og herfra opp en litt utsatt rygg
opp mot selve topp-platået på Vesle Galdhøpiggen. Ved det sistnevnte
alternativet kan man komme til topps uten ordinær brevandring.
Vesle Galdhøpiggen er også en grei topp å skibestige. Den blir gjerne
besteget om vinteren i forbindelse med den klassiske 4 breers turen fra
Juvasshytta / Spiterstulen
opp Styggebreen, gjennom porten og videre via Storjuvbreen, Nordre Illåbreen og
Tverråbreen. Adkomsten er også da opp på topplatået fra Styggebreen litt
nordvest for selve toppen.
For toppsamlere er det en liten dagstur å ta Kjelhø,
Galdhø og Vesle Galdhøpiggen i samme slengen.
Regn omlag 4 timer opp og ned fra Juvasshytta, og en halvtime
ekstra dersom man vil ha med seg Kjelhø (2223 moh)
Egen turopplevelse: (21.07.2001)
Etter en drøy tur dagen før ville vi ta det mer med ro denne dagen. Julia
hadde ikke vært på Juvasshytta før og jeg hadde ikke vært der siden jeg barn
så det syntes å være et flott utgangspunkt for en lett topptur.
Ved Raubergstulen rynket vi litt på nesen over en
bomavgift på 70 kr. før vi fortsatte opp den fortreffelige veien som tok oss
så høyt det går an å komme med bil i Norge.
Dagens første mål, Kjelhøi, lå rett fremfor oss i det vi rundet Juvasshøe.
Vi kjørte forbi Juvasshytta og videre til sommerskisenteret ved foten av
Vesljuvbreen. I motsetning til breen inne i Kjelen var omtrent ikke råd å se
verken blåis eller sprekker på Vesljuvbreen. Det er også sikkert derfor den
egner seg så godt til sommerskikjøring.
Været var mindre fornøyelig enn gårsdagen.
Tåkeskyer drev forbi toppene og små regnskurer avløste hverandre. En ting
kunne vi der og da enes om: Det må være ekte entusiaster som står på ski
midt i juli på våt sørpesnø i regnvær. Hva andre tenkte om oss da vi
trasket opp breen til fots i det samme været vil jeg ikke spekulere i.
Selv om jeg ikke har noe imot et sommerskisenter her oppe klarte jeg ikke å la
være å ergre meg over en snøscooter som kjørte skiløpere til alle mulige
andre steder. Aner snøscooterfolk hvor jævlig snøscootereksos lukter. På
flere hundre meters avstand nesten oppunder toppen på Kjelhøi var det slik at
vi virkelig følte eksoslukten rive i halsen. (Måtte noen vettuge sjeler
virkelig gjøre en innsats for å begrense bruken av disse doningene!!!!!!)
Snøen var bløt og tung så det ble et større slit de snaut 400 høydemeterne
opp til Kjelhøi, en høyst uinteressant 2000 meterstopp. Den ble ganske fort
utropt til Norges minst spektakulære 2000 meterstopp av oss (dagens neste
mål, Galdhøi fikk litt senere en god 2. plass i samme kåring).
Tåka la seg klam rundt oss på toppen vi forlot raskt denne steinhaugen med
kurs mot Galdhøi. Det ble en ganske drøy etappe bortover en steinslette som
strekker seg ca. 2 km sydvestover: Utvilsomt Norges høyeste fjellplatå.
I det vi nærmet oss Galdhøi lettet plutselig været. Skulle vi atter en gang
ha griseflaks da? Galdhøpiggen tittet snart frem fra skyene og en stor blå
flekk kom til syne over oss. Fantastisk: Ellers i Jotunheimen så det totalt
tungt og grått ut, men akkurat her dukker altså denne finværsslusen opp!
En håndfull tusenbein (les taulag) med turister på vei opp til piggen
frydet seg nok like mye som oss.
Etter en kort pause på toppen gikk vi ned steinura mot Løyftet (skaret mot
Vesle Galdhøpiggen), og der dukket plutselig et fantastisk skue opp. Kanskje
var det den monotone vandringen over flate steinflyer som gjorde at dette synet
nesten tok pusten fra meg, men uansett: Gjennom skaret mot Velse Galdhøpiggen
dukket det kraftig oppsprukne isfallet på Storjuvbreen, badet i sol, opp.
Bakenfor der igjen skinte sola på Storgrovhøe og Storgrovtinden.
Bilder ble tatt. Litt lenger nede, på det laveste punktet var jeg ikke så høy
i hatten når jeg kikket opp på stedet hvor vi hadde tatt bilder. Et par meter
steinur videre nedenfor brakk fjellet av i et virkelig loddrett stup. Julia var
fornøyd og ble igjen ved kanten av Styggebreen mens jeg fortsatt mot
Veslepiggen.
Vesle Galdhøpiggen
Det var ikke så store snømengder slik at å gå på breen opp til
topplatået var utelukket, det måtte altså bli ryggen opp. På avstand så det
ganske steilt ut, men når jeg kom i gang gikk det veldig greit. Det var kun et
lite punkt hvor jeg slet litt med å få den tunge kroppen min over (noen få
meter under toppen på den ca. 50-100 meter lange eggen / ryggen), og enda
litt mer med å få den ned, men det gikk greit. Herfra var det lett gange opp
skråplatået til toppen. Jeg kikket ned ei lita renne som strakte seg ned til
snøen, men en stor smeltekløft gjorde at jeg droppet tanken på å gå her
tilbake (men når det ligger mer snø her så er dette definitivt den
enkleste veien opp til topplatået).
Ved toppen gikk jeg først bort resten av toppkammen inntil det brått ble
slutt. Veien herfra og videre mot Galdhøpiggen er så definitivt for folk med
tau, peiling på bruk av dette og lite eller ingen høydeskrekk.
Det var ikke et vindpust på toppen og jeg satt en god stund og bare betraktet
mylderet av mennesker oppe på den ruvende Galdhøpiggen, nøyaktig 100 meter
over meg. Jeg derimot var mutters alene, og ikke hadde vi truffet noen andre på
vår vei tidligere heller. Sånn er det på Vesle Galdhøpiggen. Det må ha
vært 3-400 hundre stykker på piggen, mens altså ingen andre fant det verdig
å gå på Veslepiggen.
Og det må jeg si. Veslepiggen overrasket positivt. Ikke bare har man en flott
utsikt mot menneskemylderet på storpiggen, og de omliggende tinder og breer,
men når man kommer opp klyveeggen fra Løyftet har man også en utsikt ned på
Storjuvbreen som man ikke har fra Storpiggen. Man ser ned blåisen på
Storjuvbreen og videre ned dalen og helt til gårdene med tilhørende jordlapper
nede i Leirdalen, omlag 1600 meter nedenfor. For en kontrast! Først ville stup,
så oppsprukken blåis, så en flott bredal og så jordbruksareal langt langt
nedenfor. De flotte skyformasjonene satte i tillegg en ekstra spiss på det
visuelle inntrykket.
Returen ble lagt samme vei som vi kom, bare med
den forskjellen at vi skar ned på Vesljuvbreen en km syd for Kjelhøi. Turen
ned breen ble tyngre enn forventet fordi snøen var så bløt at vi tidvis gikk
nedi til knes, men nedover er nedover og snart kunne vi sparke snøen av
støvlene ved heishuset.
.......
GALDHØ - 2283 METER
Galdhø er en enkel topp å bestige, kanskje ikke den mest spennende turen
man kan tenke seg, men det er en meget enkel måte å komme seg høyt opp for
dem som ikke har de helt store ambisjonene. På omlag 3 timer opp og ned, i
relativt enkelt terreng, kan man komme opp i nesten 2300 meters høyde og få en
fin utsikt uten å gå på bre, eller slite seg opp utallige høydemetre. For de
fleste vil nok likevel Galdhø være en mellomstasjon på veien til Vesle
Galdhøpiggen (2369 moh).
Adkomst:
Fra Juvasshytta
følger man veien bort til sommerskiseteret, og trasker enten opp skibakken,
eller på sydsiden av Vestjuvbreen. Har man med seg ski, kan man ta skitrekket
opp, sette fra seg skiene der snøen ikke rekker lenger og kjøre ned igjen på
tilbakeveien - noe som gjør bestigningen til en snartur som kan gjøres unna
på litt over timen. Nok om det - de fleste har kanskje ikke med seg ski. Oppe
på Galdhøryggen følger man høydedraget mellom 1 og 2 km sydvestover til man
når det høyeste punktet. Herfra kan man fortsette videre til Vesle
Galdhøpiggen dersom man ikke har fått nok.
Les også turartikkel fra tur til
toppen.
KJELHØI - 2223
METER
Toppunkt på Galdhømassivet, ca. 2 km nordøst for Galdhø
(2283 moh) og snaut 2 km vest til sydvest for Juvasshytta.
En bestigning av toppen er meget enkel til alle årstider. Enten via Juvfonna
fra nordøst, eller via alpinbakken opp Vestjuvbreen, ja den enkleste måten å
komme til topps på er faktisk å ha med seg ski og ta skitrekket nesten til
topps for så å renne ned igjen. (Norges enkleste 2000 meterstopp?
Sannsynligvis.)
Primærfaktoren
er ca. 30 meter.
Se også kart
samt turartikkel fra tur til toppen.
|
