ALLALINHORN - 4027 METER

Ved Mittelallalin er det bare en kort bretur opp til toppen. Vanlig rute går opp breen mot skaret til høyre for toppen og mot venstre til topps.

Flere bilder fra Allalinhorn
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

På toppen I. August 2001.
På toppen II. August 2001.
Allalinhorn sett fra Lagginhorn. August 2001.

Allalinhorn ligger i Wallis syd i Sveits mellom Saasdalen i øst og Matterdalen i vest. Toppen regnes som en av de letteste 4000 meterstoppene å bestige, bl.a. takket være fjellbaner som spiser seg opp mot toppen helt til 3500 moh. 

Det vanlige utgangspunktet er den bilfrie alpelandsbyen Saas Fee hvor man (dersom man kommer med bil) må parkere på en avgiftsbelagt parkering ved byens inngang. Derfra er det et kort stykke å gå bort til gondolbanen som tar deg opp til 3000 moh. Herfra fortsetter en tunnelbane (Metro Alpin) i fjellet opp til snaut 3500 moh. Mittelallalin heter stedet (58 Sfr. kostet turen t/r fra Saas Fee 2001). Her finner man kafeteria og roterende restaurant (med et flott panorama, det går ikke an å si annet). Videre er verdens største (angivelig) isgrotte på til sammen 5000 mª laget i breen her (Inngang 7 Sfr. 2001).
Som fjellvandrer føler en seg her i mindretall. Skiløpere (her er et populært sommerskisenter) og vanlige turister er i flertall.

Adkomst:
Fra Mittelallalin er den vanligste ruten å følge en preparert løype sydvestover til man er forbi sommerskianlegget. Herfra fortsetter ruten i en noe mer sydlig retning opp til bandet mellom toppen og Feechopf (feejoch heter bandet på kartet). Det går i siksak og normalt i gode spor sammen med mange andre opp breen hit. En og annen stor sprekk passeres på snøbro. Litt før man kommer opp på bandet svinger man mot øst og opp vest til sydvestflanken til man er oppe på toppkammen og bort til korset på toppen. På godværsdager blir det nok temmelig overfylt her oppe.

Tips: Turen går over bre. Selv om enkelte går alene, så anbefales det å gå i tau grunnet enkelte markante sprekker. Stegjern kan være en fordel ved firn eller hardpakket snø og bør i alle fall være med. 
Adkomsten er kort, og man starter høyt, men ta det med ro dersom man ikke er godt akklimatisert. I 4000 meters høyde er luften tynn for en Jotunvant nordmann. En dyr fjellfører bør imidlertid ikke være nødvendig for en fjellvant nordmann ved godt vær, og ved dårlig vær er det vel neppe noen stor vits i å bestige toppen?

Alternativ adkomst:
Fra Britanniahytta (nås på sti fra dalen eller fra Felskinn over breen) kan man gå opp Hohlaubryggen (nordøst og øst). Turen går stort sett på bre, stedvis ganske bratt med et 30 meters klatreparti (grad 2) det siste stykket opp mot toppen.

Egen turopplevelse: (09.08.2001)
Etter å ha slitt med lite 4000 metervennlig vær nesten hele uka vår i Sveits, bestemte vi oss for at Allalinhorn måtte bli målet denne torsdagen slik at vi i det minste ikke ville komme hjem til Norge uten å ha vært over den "magiske" grensen. Allalinhorn har en kort anmarsj og er ikke teknisk vanskelig.

Kvelden før kunne vi for første gang skimte toppen mellom skydottene. Vekkerklokka ble satt på kvart over seks. Klokka ringte når den skulle, uten at noen av oss var spesielt klare til å stå opp. Etter en del fomling og pakking i halvkoma parkerte vi bilen i parkeringshuset i Saas Fees rett før halv åtte og marsjet bort til alpinekspressen som tok oss opp til 3000 moh, før fjellbanen "Metro-alpin" tok oss videre til Mittelallalin på nesten 3500 moh, et mekka for sommerskiløpere med flere skitrekk, halfpipe og tilhørende innretninger.
Banen kostet 58 Chf, ca. 300 kr., altså ingen billig fonøyelse. Heldigvis hadde vi tatt på oss mye klær nede i Saas Grund, for her oppe ble vi møtt av kuldegrader, iskald vind og "vintersol".

Vi knipset de obligatoriske bildene av toppen i morgensol før vi la i vei bortover en bred maskinpreparert snøgate bort til det øverste skitrekket. Her måtte vi med stor forsiktighet snike oss over alpinbakken (ikke akkurat den aller mest eventyrlige starten på en fjellbestigning) før vi noen hundre meter senere kom til slutten på det maskinpreparerte sporet. Her tok vi på oss breutstyret, det var jo tross alt en skikkelig bre vi skulle ut på selv om mange andre gikk i samme sporet. Det ble litt fomling i kuldegradene før vi var i tauet og på vei. Vi var langt fra alene. Bak oss og foran oss var det taulag overalt, og dette på en helt vanlig torsdag. Været var ikke engang spesielt bra (og det ble stadig verre). Midtveis oppe i brefallet måtte vi passere ei snøbru over en sprekk som var så bred at den kunne rommet en hel buss. Bortsett fra dette var det bare å følge sporet opp mot Feejoch, et skar vest for toppen på 3826 moh. 
I det vi kom opp hit, var toppen for lengst forsvunnet inn i tåkeskyer som kom drivende inn fra vest, og vi fikk ikke se den nedenfra mer den dagen.

Fra skaret svingte vi oss halvbratt opp snøfeltet opp mot toppryggen og fulgte toppeggen et kort stykke bort til korset som markerte toppen. For en utsikt! Ikke en tøddel så vi  bortsett fra et kors, noen gråstein og masse hvitt. Ja og selvfølgelig en håndfull andre fjellvandrere. Stadig flere vandrere kom opp og det ble etterhvert trangt på toppen, mye fomling med tau og enkelte som labbet intetanende på tauverk med stegjernene sine. Sånn er vel livet på en 4000 meters topp i alpene. Ikke var det helg, ikke var det spesielt bra vær og det var ikke akkurat Mt. Blanc, likevel var det rene folkevandringen til toppen. Det hadde helt sikkert med den lette adkomsten å gjøre, men definitivt også det at mellomeuropa har langt flere tinderanglere som deler på sine ca. 60 firetusen-meterstopper, enn de få nordmennene som trekker opp på våre totusen-meterstopper.

Etter en kjølig sjokoladepause, med et obligatorisk toppbilde og en liten stein i sekken som souvenir, kortet vi inn tauet og begynte på returen. Snøfiller begynte etterhvert å fylle luften, og det var omtrent som en vinterdag i Norge - i august! 
Det snødde bare kraftigere og kraftigere på vei ned, og senere mens vi satt på kafeteriaen på Mittelallalin og ventet på at vi skulle få et glimt av erobringen vår. Det fikk vi imidlertid ikke den dagen, været ble bare dårligere og dårligere hele dagen, og vi endte opp med å legge oss tidlig denne kvelden.
Først 2 dager senere fikk vi se toppen (og "resten" av alpene) under en skyfri himmel. Den dagen kan du lese mer om under Lagginhorn artikkelen.

Toppen sett gjennom telelinse fra Lagginhorn. På en god dag er det svært folksomt på toppen, noe også den sorte maurtuen samt de lange taulagene på vei oppover vitner om.