Norskmain

Områdeinformasjon side 1

Innhold:

Innledning:

Dovrefjell har en spesiell plass, både i norsk kultur og natur.
Et av de mest kjente norske musikkstykker (av Edward Grieg) heter nettop "I Dovregubbens hall", og Eidsvollsmennene som laget norges grunnlov i 1814 uttalte de senere berømte ordene: "Enige og tro til Dovre faller" etter at de hadde fullført verket sitt.
Geografisk har også Dovrefjell en spesiell og meget sentral posisjon. Dovrefjell ligger på vannskillet mellom øst og vest, samtidig som det på mange måter utgjør en grensepost mellom sør og nord.
På Dovrefjell finner man det høyeste fjellet i Norge, utenfor Jotunheimen, Snøhetta med sine 2286 moh. På Dovre finner man videre en svært rik flora med flere sjeldne og til dels unike planter. Faunaen er også spesiell på Dovre. Sammen med de tilgrensende områdene finner man det eneste nesten inntakte høyfjellsøkosystem i Europa, med villrein, jerv og fjellrev sentralt i kjeden.
Det er imidlertid ikke bare idyll på Dovrefjell. Forsvaret har beslaglagt store arealer hvor det skytes med granater og øves regelmessig. På Hjerkinn ligger det gruver mens hovedveien mellom nord og sør, E6, går parallelt med jernbanen tvers gjennom området.
En del av området er i dag vernet som nasjonalpark, mens ytterligere noen områder har status som naturnvernområde. Forhåpentligvis blir nasjonalparken utvidet og skytefeltet lagt ned i fremtiden.
Til de som ikke lar seg skremme av litt skyting og andre menneskelige inngrep ligger det mange spennende naturopplevelser og venter.

Geologi:

Berggrunnen på Dovrefjell fordeler seg i all hovedsak på to forskjellige bergartskomplekser. I vest finner man de eldste bergartene som er fra prekambrium, dvs. mer enn 600 millioner år siden, mens i øst finner man yngre bergarter, hovedsaklig sedimentære (avstenings-) bergarter avsatt i de geologiske periodene kambrium, ordovicium og silur (400-600 millioner år siden). Dette området kalles for øvrig Trondheimsfeltet. Disse sedimentære bergartene i den østlige delen av Dovre ble foldet og skjøvet over hverandre under den kaledonske fjellkjedefoldningen for omtrent 400 millioner år siden.
Den vanligste bergarten i den vestlige delen er gneis, mens i den østlige delen (Trondheimsfeltet) er Fyllitt. Men det finnes også en rekke andre bergarter her. Bl.a. sand- og kalkstein, gabbro, og omdannede vulkanske bergarter som f.eks. den karakteristiske grønnsteinen.

De store trekkene i det skandinaviske landskapet ble utviklet i løpet av den geologiske tidsalderen tertiær (fra ca. 65 millioner år siden frem til for 3-4 millioner år siden). Tidlig i denne perioden skilte Norge og Grønland lag og senere hevet det landstykket som Norge lå på seg. Landhevelsen var størst i vest, og det er derfor vi i dag har de høyeste fjellene mot vest, mens landskapet heller nedover mot øst.
Etter tertiær fulgte kvartær som er navnet på den geologiske tidsalderen fra 3-4 millioner år siden og frem til i dag. I denne perioden har "finutformingen" av landskapet slik vi kjenner det i dag funnet sted.
På Dovrefjell som i resten av Skandinavia var denne perioden kjennetegnet av en lang rekke, kanskje så mange som 30-40, istider på opptil 100.000 år avløst av kortere varmeperioder på rundt 10.000 år. Og det er nettopp isen som har bidratt sterkest til å forme landskapet slik vi kjenner det i dag.
I flere hundre, ja opptil flere tusen, meter tykk is ligger det enorme krefter. Når disse ismassene settes i bevegelse har ikke den hardeste bergart mye å stille opp med.
Isen har mest kraft der den er tykkest og der den beveger seg raskest. Derfor har isen alltid gravd kraftigst på de stedene hvor det allerede fantes nedsenkninger og dalformer i terrenget (fordi der ble den naturlig nok tykkest).
Siden landskapet hellet brattest mot vest var bevegelsen sterkest i denne retningen, og ergo ble også dalene her tilsvarende dypere og brattere.
Dette ser man på Dovre i dag: Generelt er dalene brattere og dypere mot vest, mens lenger øst er de mindre dype og bratte.

Et interessant geologisk fenomen som man finner på Dovrefjell er såkalte agnordaler. Dette er elver som renner i en retning, f.eks. østover for så å snu tvert og fortsette sin vei mot havet i stikk motsatt retning, vest i dette tilfellet.
Dette skyldes at flere vassdrag på Dovre tidligere rant mot øst og de store elvene på østlandet. På grunn av de dype, bratte dalene som etterhvert ble gravd ut på vestlandet, "spiste" dalene i vest seg østover og de plukket etterhvert opp elver som rant ut i vassdrag som drenerte mot øst. Et eksempel på slike "elvetyverier" er Svanåi som tidligere rat ut i Folldalsvassdraget, men som etterhvert ble "hentet inn" av Drivdalen og Driva.

I venstre og spesielt høyre kant av bildet ser man deler av den enorme endemorenen som ligger i Stroplsjødalen rett vest for der Kaldvella flyter sammen med Stropla. Det store skaret midt i morenen hvor Snøhetta ses i bakgrunnen er grav ut Stropla i løpet av de siste 8000 år. Denne morenen ble dannet ved at en sidebrearm trengte seg oppover Stroplsjødalen fra hovedbrearmen som fløt ned Drivdalen under forrige istid. Denne digre morenen stammer altså ikke fra en bre som kom ned fra Snøhettamassivet, slik man kanskje lett forestiller seg. Etter at isen smeltet bort var det ovenfor denne morenen en større bredemt innsjø helt frem til elva hadde gravd seg så dypt ned i morenen at sjøen ble tømt.

Over alt på Dovrefjell finner man i dag synlige bevis på isens tilstedeværelse og arbeid i tidligere tider. I dag er isen så godt som borte fra Dovrefjell, bortsett fra enkelte småbreer rundt de høyeste toppene, og det er først og fremst elvene som former landskapet. Sakte men sikkert graver elvene stadig dypere v-skar i de u-formede bredalene.
For mer informasjon om isbreer og lignende besøk våre bresider.

Historie:

Det er mye historie knyttet til Dovrefjell.
Allerede kort tid etter at isen trakk seg tilbake for ca. 9000 år siden fulgte de første menneskene etter opp hit, sannsynligvis i helene på reinsdyr som trakk opp mot brekanten i sommereseongen. Det er gjort funn av trekull fra bål som målt til å være over 8800 år gamle.
I motsetning til andre fjellområder som f.eks. Hardangervidda / Skarvheimen er det funnet få rester etter steinalderboplasser. Noen funn er imidlertid gjort, bl.a. langs Joravassdraget sydvest på Dovre og ved Avsjøen og Vålåsjøen (like ved E6).
Fra tiden etter år 0 (jernalderen) er det gjort en rekke funn av pilspisser i Oppdalsfjellene nord i Dovrefjell og likens er det funnet flere gravplasser. Ved setergrenda Dølia i Folldal ble en fangstmann gravlagt på 600-tallet og med seg i graven fikk han to sverd, en spydspiss, to kniver, isbile, rasp, fil, meisel og 8 pilespisser.
Ved Kongsvoll er det gjort et annet gravfunn fra ca. år 900.
Det er også gjort en rekke funn av dyregraver og fangstanlegg. Alt dette vitner om at mennesker har virket på Dovrefjell (slik som de har i de fleste andre høyfjellsstrøk i Norge) i flere tusen år.

Utover i forrige årtusen utviklet det seg også en stadig sterkere reisevirksomhet over Dovrefjell. Pilgrimer fra hele Europa valfartet til Nidaros hvor relikviene etter Olav den hellige ble oppbevart. Statlige fjellstuer ("Statens fjeldstuer") ble for første gang satt opp, først i området rundt Hjerkinn og senere ved Kongsvoll og Fokstua. Denne epoken kan man for øvrig lese litt mer om under vår side om kongevegen.

Vegen over Dovrefjell ble utbedret utover på 1800 og 1858-59 ble vegen lagt langs Driva der dagens trasé går.
Den første fredningen på Dovre kom i 1911 da en rekke av de mest sjeldne plantene ble fredet.
I 1921 åpnet endelig Dovrebanen. Bl.a. på grunn av at Dovrebanen kom ble det rike fuglereservatet, Fokstumyra fredet i 1923, mens Dovrefjell nasjonalpark først ble opprettet i 1974.

Statens fjellstuer ble alle etterhvert overdratt til private, men på Kongsvoll testamenterte den siste eieren, Per Holaker, stedet tilbake til staten. Ved hans død på 1970-tallet var en av "Statens Fjeldstuer" igjen på statens hånd, og er det den dag i dag.
I dag drives det ordinære overnattingsvirksomhet i tradisjonsrike omgivelser her. I tillegg finner man her et informasjonssenter for Dovrefjell, en fjellbotanisk hage og en forskningsstasjon drevet av universitetet i Trondheim.