Moskusen levde i Skandinavia og Nord Europa for mange tusen år siden men ble etterhvert utryddet, sannsynlig på grunn av menneskelig jakt. Utryddet ble den også i Russland og Alaska og dyret fantes etterhvert bare i Canada og på Grønland.
I Skandinavia er det gjort flere fossilfunn av Moskus, 7 tilsammen, som er analysert til å være minst 40.000 år gammelt.
Inntil en tysk nordpolekspedisjon oppdaget Moskus på Nordøst-Grønland i 1869 var Moskusen et historisk fenomen i den vestlige verden. 
Moskusen var en stund et populært bytte for fangstfolk og en stund ble også Moskusen solgt til zoologiske hager for høye priser.

Moskusen kom til Norge igjen for første gang på 1920. En gruppe dyr ble satt ut på en øy på Mørekysten, noe som ikke ble vellykket siden Moskusen ikke klarer seg i kystklima. I 1930 kom den første gruppen med Moskus til Dovrefjell hvor de formerte seg. I løpet av krigen ble Moskusen imidlertid utryddet på Dovre, trolig fordi folk jaktet på den i det skjulte for å spe på det ellers sparsommelige matforrådet..
Mellom 1947 og 53 ble det nok en gang satt ut Moskus på Dovrefjell., 23 dyr til sammen og denne bestanden har overlevet frem til våre dager.
Lenge holdt bestanden seg, eller økte kun beskjedent. Helt fram til 1990 har stammen variert mellom 30 og 60 dyr, men på 1990 tallet har stammen vokst betydelig og har vært oppe i rundt 100 dyr i år 2000.
Dovrefjell byr på gode forhold for Moskusen. Beitene er gode her og dyrene er i god form. På Dovre blir Moskusen kjønnsmoden på 2 år i motsetning til 3-4 år i Arktiske strøk.

Moskusen blir ofte beskrevet som en mellomting mellom sau og okse (Det latinske navnet Ovibus betyr forresten nettopp saueokse. Eskimonavnet passer nok imidlertid bedre. Oomingmak kaller eskimoene Moskusen, som betyr "den skjeggete".)
Horn og lukt hos Moskusen har fellestrekk både med sau, geit og okse. Pelsen som består av bottenull og ragg kan minne om det en finner hos villsau. Som kuene har moskusen fire spener. Moskusulla som dyrene har inners mot huden regnes for øvrig det ypperste som finnes av isolerende ull.
Til tross for fellestrekk både med sau, geit og okse, hersker det en enighet om at Moskusen står nærmest sauen og geita.

Moskusens kjerneområder er i dag, som den gangen de ble sluppet ut fra Kongsvoll, fjelldalene vest for jernbanelinja (Kaldvelldalen, Nystugudalen, Stølådalen og Stroplsjødalen).
Parringstiden til Moskusen er i august og september. I denne tiden er flokkene fast organisertem med en dominerende okse i hver flokk som består av en håndfull kuer og noen ungdyr. Oksen parrer seg med kuene i flokken når tiden er inne. Andre voksne okser tolereres ikke i nærheten i denne tiden, men som hos så mange andre arter blir dominerende hanner stadig utfordret.
Dette foregår gjennom et fastlagt rituale hos Moskusen. Oksene prøver å vise seg frem så fryktinngytende som mulig for hverandre. De gjør seg så høye og store som mulig. De går på stive bein og forsøker å vise bredsiden sin til rivalen.
Hvis den ene oksen allerede her merker at han er underlegen kan "duellen" allerede være over ved at denne trekker seg tilbake. Dersom dette ikke er tilfellet går "duellen" over i neste fase: Dyrene rygger til hver sin kant med hodene svingenede fra side til side. Når de er rundt 30-40 meter fra hverandre stanser de opp, senker hodene og samtidig galopperer de mot hverandre i full fart. Uten å nøle eller bremse opp braker de sammen panne mot panne. I stille vær kan dette smellet høres på lange avstander. Enkelte ganger kan det gå galt og disse sammenstøtene kan gi en okse dødelige skader.
Denne "skallekampen" kan fortsette i flere runder helt til den ene oksen gir seg.
Utover vinteren beiter Moskusen på avblåste rabber, bl.a. starr og grass. I denne tiden bruker Moskusen så lite energi som mulig. Den beveger seg så lite som mulig og holder seg på samme beitområdet lenge av gangen. Når uværet er ute lar den seg blåse ned, gjerne i flokk, og drar dermed nytta av snøens isolerende egenskaper.
Som forsvarsstrategi mot rovdyr og andre farer trekker dyrene sammen og danner en ringformasjon med hodene utover, hvorfra enkelte store okser gjør utfall dersom inntrengerne kommer for nære.
Det er først og fremst ulv som har vært Moskusens fiende nr. 1 blant rovdyrene.
Den sløser ikke med energi i denne tiden.
Når våren kommer i slutten av april og bare flekker kommer til syne i sydvendte hellinger søker Moskusen ned mot Drivdalen hvor næringsrik nyspirende vekster dukker opp, og de kan ofte ses fra E6 gjennom Drivdalen.
I mai kommer kalvene. Fjorårskalvene følger med mora helt til den nye kalven blir født og mange ganger må hun hardt og brutalt støte ham avgårde for i det hele tatt å få fjorårskalven til å skjønne at den må klare seg på egenhånd fra nå av.
Videre utover våren og forsommeren røyter Moskusen og ulldotter blir hengende igjen i kratt og på greiner i området hvor Moskusen ferdes. Det er langt i fra uvanlig å finne ulltafser hengende på kvister ogr greiner langs stiene hvis man ferdes her i juni. Noen fugler finner det til og med gunstig å bruke denne ulla som innredning i sine reir.
Sommeren blir utnyttet effektivt til å samle fettreserver til vinteren. Om sommeren veksler Moskusen døgnet gjennom mellom beite- og hvileøkter, 7 av hver. Artikkelen fortsetter her....

.

Moskusku med nyfødt kalv i Stroplsjødalen, juni 2000.