| Geologi: |
På slutten av jordas urtid var det meste av Sørnorge dekket av hav og det ble gjennom årtusener avsatt enorme mengder med sand, grus og leire oppå grunnfjellet. Under trykk ble disse avsetningene omdannet til lagdelte sandsteiner. Disse bergartene er harde og næringsfattige. De sprekker også lett opp i flak eller heller langs bestemte sprekkretninger - noe som ses tydelig ved vandringer i de høyereliggende delen av Rondane. Sparagmitter kalles for øvrig disse bergartene. 
Ved den Kaledonskefjellkjedefoldningen for omlag 400 millioner år siden ble laget med Sparagmitter skjøvet øst og sydover over grunnfjellet. Sparagmittlagene foldet seg og sprakk langs svakhetssoner. Store deler av disse "nye" fjellfoldingene ble
etterhvert slitt vekk, men i tærtiertiden (50-60 millioner år siden) begynte landskapet å heve seg i vest noe som medførte at bl.a. elvene fikk større erosjonskraft. Det er likevel kvartærtiden, de siste 2-3 millioner årene som har hatt størst betydning for landskapet slik vi kjenner det i dag. Den ene istiden etterfulgte den andre, med varmere perioder innimellom.Den siste istiden startet for omlag 20000 år siden og tok bl.a. knekken på Mammuten som holdt til i disse traktene. Den varte i omtrent 10000 år. Rondane er som svært mange av fjellområdene i Norge synlige bevis på de kreftene som var i sving under istiden (krefter som i en noe mindre skala fortsatt kan bivånes i bl.a. Breheimen). Breene gravde ut store botner, smeltevannet dannet stadig nye elveløp, og store vifter med avsetningsmateriale (bl.a. Storflyi like ovenfor Dørålseter) bla lagt igjen. Selv mot slutten av istiden fortsatte isen å forme landskapet om enn i langt mindre grad enn tidligere. Et av isens siste verker i Rondane er Skranglehaugen i Dørålen; en serie med dødisgroper som ser ut som kratere etter granatnedslag. Dødisgropene er dannet etter store isklumper som ble begravet i grushauger. Nede i grusen tok det lenger tid før de smeltet, men da de til slutt smeltet sank grushaugene sammen og det ble dannet kraterlignende hull. Noen av disse når helt ned til grunnvannet og er fylt opp av små tjern. Rondane har også flere Gjel gravet ut av de enorme smeltevannsmassene under istiden. Det mest kjente av disse er kanskje Jutulhogget ved Rondvassbu, et kvarters gange vestover fra hytta.
|
| Historie: |
Det er først i det 20. århundre at turismen for alvor kom til Rondane. Turistene oppdaget faktisk Rondane en del senere enn Jotunheimen og Hardangervidda kan det virke som, i alle fall gikk det lenger tid her enn andre steder før Turistforeningen for alvor kom i gang med sin virksomhet. Fra gammelt av er Rondane benyttet av lokalbefolkningen i dalførene rundt, først og fremst til fangst, men etterhvert også til setring. I Rondane er det mange fangstanlegg, bl.a. noen større massefangstnalegg. Disse kan besøkes den dag i dag og gi et lite inblikk i hvordan livet her oppe var i de dager. De største fangstanleggene er i Verkilsdalen, i Grimsdalen ved Einsethøi og sør i Rondane ved Bløyvangen i Vulufjellet. 
For den vanlige vandrer som følger merkede stier, ligger det et lett
tilgjengelig fangstanlegg på stien mellom Rondvassbu og Bjørnhollia (RS10) ca. 1 km øst for Rondvassbu.Opp gjennom årene ble det bygd mange steinbuer for jegere. (Det er registrert 40.) Noen av dem er holdt så godt at de kan brukes den dag i dag. Utover 1800 tallet begynte de første fremmede for alvor å besøke Rondane. I likhet med andre steder (som f.eks. Jotunheimen) kom det folk fra den Engelske overklassen for å jakte. Den mest kjente av disse er Lord Garvagh som var i Rondane hver sommer i en årrekke. Han lot for øvrig bygge 3 hytter som alle står den dag i dag. Den ene av disse er plassert ved Gråhø (nordvest i nasjonalparken) mer enn 1600 moh. Ved siden av jegere kom det også en rekke forfattere og kunstnere innom Rondane og hentet inspirasjon. Eventyrsamleren Chr. Asbjørnsen var i Rondane for å drive rensdyrjakt i 1842, og skrev i den sammenheng ned det lokale sagnet om Peer Gynt, et sagn som senere inspirerte Henrik Ibsen da han skrev sitt drama om Peer Gynt. Også dikteren Aasmund Olavsson Vinje har fått navnet sitt knyttet til Rondane. I hans utgivelse, Ferdaminni fra 1860, forteller han om sin enmannsreise fra Kristiania til Nidaros for å se kroningen av den nye kongen. På veien var han innom Rondane og diktet hans "Ved Rundarne" (som også er tonesatt av Edvard Grieg) er blitt en klassiker og den første linja er ofte sitert. «..No ser eg atter slike Fjøll og Dalar. Disse er bare noen av de diktere og kunstnere som har hentet inspirasjon i Rondane. |