Jutulhogget
Noen hundre meter fra Rondvassbu
like ved stiene mot Dørålseter og Høvringen (RS02
og RS04) ligger Jutulhogget. Denne
trange korridoren som skjærer seg flere titalls meter dypt ned i fjellet ble
gravet ut av store vannmasser mot slutten av siste istid. I dag er det ikke så
store vannmasser som passerer gjennom her slik at man kan gå tørrskodd nesten
helt inn til det innerste av "korridoren" hvor Kaldbekken kaster seg
ned i dette fuktige, mørke og litt trolske juvet.
Fra Rondvassbu er det snaut 15 minutter å gå inn hit. Følg RS02
helt til man har krysset Store Ula på bro, og senere Kaldbekken. Innover i
juvet følges Kaldbekken på nordsiden (høyre side). Det er et sted hvor det
kan være litt småekkelt å komme forbi, ellers er det relativt enkelt å komme
inn til fossen. Vær obs på våte og glatte steiner lengst inne i Jutulhogget.
Fossen kan også bivånes oppe fra kanten, men det utvilsomt mest stemningsfulle
er å gå inn i selve Jutulhogget.
Ikke langt fra stiene mellom Dørålseter og Rondvassbu / Bjørnhollia (RS02
/ RS03) ligger et litt spesielt istidsfenomen i dagen: De såkalte
Skranglehaugane. Dette er et felt med en rekke dødisgroper samlet på ett sted.
Alle disse kraterne som ligger her kan nesten minne om et området som er blitt
utsatt for kraftige granateksplosjoner.
Disse dødisgropene ble dannet mot slutten av siste istid da rester av isen /
store isklumper ble liggende begravet under et lag av stein og morenemasse.
Begravet i disse løsmassene tok det noe lenger tid før isen smeltet her, men
når den til slutt smeltet falt stein og grus som lå over sammen og det ble
dannet kraterlignende hull.
Noen av disse hullene går helt ned til grunnvannet og er fylt opp av vann.
Disse relativt små vannfylte hullene er de reneste badeidyllene på still varme
sommerdager.
Kartreferanse
for Skranglehaugane: ca. NP410 720 til NP 420 730.
Ved E6, ca. 3 km nord for Otta kan man forlate veien og kjøre på bomvei
vestover innover Uladalen.
Ca. 4 km fra E6 kommer man til en liten parkeringsplass i veikanten og et
informasjonsskilt som forteller litt om Kvitskriuprestane samt et skilt som
viser vei.
Stien opp fra veien er ikke lang, men til gjengjeld er den bratt så det kan
kanskje lønne seg å ta det med ro. Oppe ved Prestene er det et gjerde hvor
folk henstilles om ikke å gå over samt nok en informasjonsplakat. Her finner
man altså Nordeuropas eneste (det finnes noen få mindre forekomster andre
steder i dette området) jord- / sandpyramider. Et fenomen som finnes flere
steder i alpene, men som altså ikke finnes andre steder i Skandinavia.
Disse sand- og steinsøylene oppstår ved at regnvann har skyllet bort det hardpakkede morenematerialet i den gamle moreneryggen. Men noen steder har store
steiner ligget som paraplyer og beskyttet de underliggende massene mot regn,
solen har i tillegg bidratt til å gjør overflaten hardere og mer
motstandsyktig (litt på samme måte som med soltørket leire).
Alle Kvitskriuprestene kommer til å falle før eller siden, og det er
potensielt farlig å bevege seg under disse i fallretningen. Samtidig som de
fremste vil falle vil regnet sannsynligvis også grave frem nye søyler lenger
oppe. Gjør heller ikke noe som kan velt søylene, husk det har tatt naturen
lang tid å lage dette. De høyeste søylene er rundt 6 meter og er beregnet
å være ca. 200 år gamle. Prestene trekker seg altså stadig lenger oppover
ettersom de eldste faller overende i fronten mens nye vaskes frem av regnvann
lenger oppe.
Dette er et uvanlig og artig fenomen som absolutt er verdt et besøk.
