Store Ula fallene
Store Ula fossene hvor Store Ula i en serie med mindre og
mellomstor fall kaster seg ned i Uladalen er blant de mindre kjente
attraksjonene i Rondane. De er likevel meget lett tilgjengelige og absolutt verd
et besøk. Allerede fra Rondane
Spa like ved Mysuseter vest for selve Rondane kan man høre
fossebruset, men skogen og det stedvis trange juvet som vannet renner gjennom
stenger utsikten slik at man ikke ser fossene fra veien.
Fra
Otta følger man veien mot Mysuseter til man kommer til Rondane Spa hvor man
parkerer bilen eller hopper av bussen (man kan alternativt også kjøre helt til
Mysuseter å gå rt stykke tilbake langs veien). Først følges veien et par
hundre meter oppover fra Rondane Spa (tidl. høyfjellshotell) til man kommer til
en hyttevei som tar til venstre på bro over en bekk. Rett på andre siden av
broa, like ved porten til hyttene tar en knapt synlig sti av til venstre (den er
lett å overse hvis man ikke vet at den er der) ned mot Store Ula. (Den er
markert med blå maling.)
Så snart man kommer til juvet blir lendet bratt. På vestsiden av elva følger
stien fossefallene oppover. Hele veien finnes er det små avstikkerstier bort
til de forskjellige fossene hvor det hele veien er flotte naturlige, men
usikrede utsiktsplattformer.
I fjellveggene på motsatt side av de skummende vannmassene vokser den sjeldne Bergfrue (Saxifraga cotyledon), en Sildreart. Bergfrua blir 20-40 cm. høy og blomstrer med mange små hvite blomster.
Ovenfor fossene kommer man til hytteveien fra Mysuseter like ved broa over elva. (Her kan man f.eks. fortsetter videre mot Peer Gynt Hytta og Høvringen (RS05).
Stien langs disse fossefallene er
en flott startvariant på fotturen fra Mysuseterområdet mot Peer Gynt hytta og
evtlt. videre mot Høvringen (RS05),
eller som en flott avslutning hvis man kommer den andre veien.
Man kan også få en rundtur av det ved å fortsette på hytteveien bort til
Mysuseter og så langs veien ned til Rondane Spa. Denne rundturen tar 1-1,5
time. Det er egentlig likegyldig hvor man starter og i hvilken retning man går,
men hvis man bare tar denne lille runden, så er det kanskje fint å starte med
det
"kjedelige" partiet langs veien via Mysuseter til brua og så avlutte langs stien
nedover fossene.
Verkilsdalsbotnen
er en av de villeste og mest bortgjemte delene av Rondane,
kanskje den villeste. Hit inn fører ingen stier, og svært få fotturister
beveger seg hit inn. Verkilsdalsbotnen er en trang botten omgitt av høye til
dels svært bratte fjellvegger på mer enn tre kanter. I vest reiser indre
Bråkedalshø seg opp mot Bråkedalsbelgen
(1915 moh), i syd har man den loddrette nordveggen på Ljosåbelgen
(1948 moh) og i øst troner selve majesteten i Smiubelgen,
Sagtinden (2018 moh). I sydøst ligger Steet
(1996) moh. Den eneste naturlige inn- og utgangen til
Verkilsdalsbotnen er i nord via Verkilsdalen og Døråldalen. Ved inngangen til
selve botnen er det riktignok mulig å ta seg opp mot vest gjennom skaret som
heter Løyftet på kartet og videre nedover mot Høvringen. Ellers er det mulig
å ta seg ut av Verkilsdalsbotnen mot syd ved å gå opp på bandet mellom
Hoggbeitet (1805 moh) og Steet (1996 moh) og derfra ned i Klarabotnen. Det er
mye bratt steinur, men kommer man seg ned til Klarabotnen er det enkelt videre
ned til Rondvassbu
eller Mysuseter.
Selve Verkilsdalsbotnen er dominert av stein stein og atter stein mot Gråsorte
bergvegger bare avbrutt av noen snøfonner som aldri smelter helt her i de
nordvendte skyggefulle fjellsidene. Innerst i botnen ligger det til Rondane å
være ganske store fjellvannet Verkilsdalsvatnet.
Så snart man kommer seg nedover i Verkilsdalen blir imidlertid omgivelsene mer
frodige og vennligere på en måte selv om den sorte østveggen på Vassberget
kan virke dyster nok - spesielt hvis man går her i grått og vått vær slik vi
gjorde en høstdag for et par år siden.
