Været var strålende da vi kjørte fra Fagernes og holdt seg strålende hele veien via Gol, Hol og ned til Vassbygdi () i Aurland. Her er det tilltrettelagt et flott servicebygg og stor parkeringsplass, og dette er et godt utgangspunkt for alle de som velger å gå Aurlandsdalen oppover. Nå er det riktignok slik at 95% av dem som går her, de går nedover dalen, og godt er det, ellers ville det nok vært trangt om parkeringsplassene her. 
Med Aurlandsdalselvi som buldrende bakgrunnslyd, fuglekvitter i forgrunnen og sol fra en blå sommerhimmel tok vi på oss våre tunge ryggsekker og begynte den tunge vandringen oppover Aurlandsdalen.

Først fulgte vi gårdsveg et snaut kvarter før selve stien begynte. Det gikk forholdsvis flatt et stykke før vi begynte på den første seige motbakken. Med tunge sekker og varm sommerluft ble det virkelig varmt, ja vi nærmest kokte over. Stien var god her i starten, og selv om vi irriterte oss hver gang det gikk nedover i steden for oppover kunne vi ikke klage. På motsatt side av dalen forsvant munningen på Stonndalen bak oss. Vi var nå i selve Aurlandsdalen.
Et sted passerte vi noen merkelige wirer. Senere fikk vi vite at disse tidligere ble brukt som løpestrenger for å frakte slåtten ned fra Sinjarheim. 
Snart dukket et vakkert vannfall opp. Grovselvi () deler seg i tre tydelig slørete fosser, noe som danner en nydelig kulisse. Den første gården vi kom til var Almen (). Det spesielle med Almen er plasseringen. For å unngå ras fra fjellsidene ovenfor bygde bonden huset sitt innunder en overhengende kampestein, og på denne måten oppnådde han effektiv beskyttelse mot snø- og steinras.

Fra Almen bar det nokså bratt oppover, først litt opp i slyng en grusbakke før vi kom ut i Sinjargalden. Sinjargalden ( ) er en av flere bratte passasjer i Aurlandsdalen hvor stien er hugget ut i bratte fjellveggen. Stien er god og bred, på det smaleste anslagsvis halvannen meter bred, og vi hadde nesten ikke følelsen av at det stedvis var loddrette fjellvegger rett utenfor oss. Etter mye slit og pes kom vi inn på tunet til Sinjarheim (). Utenfor var landskapet nesten gjengrodd av brennesler og tyrihjelm, men innenfor gjerdet var det et fint gårdstund med trebenker hvor fotturistene kan nyte nistematen sin. Sinjarheim () har en flott beliggenhet og er motiv både i bøker og på postkort. Stedet er restaurert av ildsjeler de seneste årene og fremstår i dag meget vakkert. Her tok også vi en pause sammen med en god håndfull andre vandrer.

Fra Sinjarheim gikk det et stykke nedover og på ei bro over den brusende Veiverdalselvi () (ovenfor Sinjarheim kaster denne elva seg utfor fjellsiden i et flott fossefall). Hele dette stykket var nesten gjengrodd av brennesler og annet buskas, og det var stedvis en utfordring å komme seg "uskadd" forbi i kortbukser. Sånn sett er det kanskje bedre her på forsommeren eller på høsten? Vi fortsatte over Haugane og måtte etterhvert ut av stien for å slippe møtende trafikk forbi. Dette ble vi etterhvert godt vant til fordi stort sett alle som gikk denne turen kom i mot oss da vi gikk opp. 

På andre siden av den lille kolla som heter Haugane på kartet bar det litt nedover igjen til et stidele (). Her tar stien over til Teigen og videre til Stonndalen av. Stonndalen drives ikke lenger som turisthytte og det er trolig svært få som går stien over til Stonndalen. (Dette stykket går det også en nokså gjengrodd sti litt høyere oppe i fjellsiden forbi Skori).
Etterhvert kom vi inn i et stadig trangere juv. Stien gikk på venstre side av elva som fløt forholdsvis flatt og rolig her inne. Oppover de overrislede fjellsidene på vår venstre hånd vokste den vakre sildreplante, Bergfrue () i mengder som vi aldri tidligere har sett den. 
Flere steder ropte formelig det klare dypgrønne vannet på et bad, men sola var tilbakeholden med å skinne. Til slutt klarte vi ikke å holde oss tilbake lenger. Ved en stor stein hvor elva fløt rolig forbi kastet vi klærne og senket de svette kroppene våre ned i det iskalde og forfriskende vannet (). Det var deilig! I en stor gruppe som kom og rastet 50 meter unna lot to stykker seg inspirere og badet de og, for øvrig var det nok ikke mange som badet denne dagen.

Vi måtte videre. En steinbro () ute i vannet før vi kom inn i en halv tunnel sprengt inn i fjellet (). Stien var lettgått og fin her, og omgivelsene var fasinerende. Det tok ikke lange tiden før det var slutt på dette flate og lettgåtte partiet. Stien tok snart til å sno seg bratt oppover mot Vetlahelvete, en av attraksjonene underveis. På toppen av bakken var vi like svette igjen som før det deilige badet. Vi satte fra oss de tunge sekkene ved avstikkeren bort til Vetlahelvete og gikk lette til bens de 2-300 meterne bort til denne imponerende Jettegryta ().

Like etter avstikkeren til Vetlahelvete kom vi til stidele hvor man kan velge om man vil følge elva eller gå over den berømte Bjørnstigvarden (blant annet kjent gjennom J. Flintoes kjente maleri). Vi bestemte oss for å slite oss opp over Bjørnstigvarden og heller gå langs elva ned igjen dagen etter. Oppstigningen var bratt og slitsom () og utsikten fra toppen var storslagen (), dog ikke like dramatisk som på det nevnte maleriet. Videre bortetter ble terrenget kjedelig. Vi var ikke på fjellet og trasket gjennom bjørkeskog full av insekter. Terrenget var forholdsvis slakt, og fraværet av elva gjorde det hele litt kjedelig. Stien gikk heller ikke ned igjen til elva fra Holmen slik det var tegnet inn på vårt 1:50.000 kart, men fulgte fjellsiden høyt over elva og kom ikke ned til hovedstien før vi var nesten borte ved Nesbø. Konklusjonen påfølgende dag var at alt i alt syntes vi stien langs elva var mye flottere enn den over Bjørnstigvarden.

Forbi Nesbø () var stien igjen nesten igjengrodd av nesler og vi skyndte oss forbi. Neste passasje var Nesbøgalden. Vi var etterhvert blitt vante til disse passasjene og ruslet raskt opp og forbi og noen hundre meter senere fikk vi øye på Aurdalsvatnet og Østerbø fjellstove ().
Det var herlig å komme frem å få av seg sekkene og få en varm dusj. Vi hadde på en måte invitert oss selv mot å lage en artikkel om stedet, så etter middag ble det litt jobbing før eieren av stedet, Per Steinar Melås, dukket opp og tilbød oss og de andre gjestene et lysbildeforedrag. Med innlevelse og humor fortalte han både fra Østerbø og Aurlansdalen før og nå, med en og annen digresjon hit og dit. Engasjementet og de morsomme poengene hans veide mer enn opp for eventuelle kvalitetsmangler på bildene, og alle satt trollbundet til siste bilde.

Søndagen fikk vi en omvisning på Østerbø før vi tok på ryggsekkene. Først tok vi en liten avstikker ned til den kjente kirkegården () her hvor folk som døde her oppe ble begravet i omtrent 50 år. Så isolerte var man faktisk.

Tilbake gikk vi som nevnt langs elva i stedet for over Bjørnstigvarden, og stien var spennende og varierende med stup, elvegjel og bratte fjellsider. Flere steder var stien sprengt inn i fjellet på imponerende vis ().
Stien passerte et godt stykke ovenfor Vetlavatnet. Her nede er det en liten øy. Dersom man vasser ut til denne kan man finne flotte teltplasser her. Litt senere kom vi til Heimrebø. Her deler stien seg og vi hadde lest om en flott hengebro som skulle krysse elva her, så vi tok den korte avstikkeren ned til elva og fikk lønn for innsatsen. 30-40 meter over den drønnende elva og sikkert 50 meter lang strakk en smal hengebro seg. Vi gikk ut på etter tur for å la oss fotografere før vi vendte tilbake til sekkene og hovedstien ().
På andre siden av elva kommer veien ut av Nesbøtunnellen og går et kort stykke i friluft før den forsinnver inn i Berdalstunnellen. Her er det mulig å parkere og gå en kortere versjon av Aurlansdalen enn å starte oppe fra Østerbø. (man sparer ca. 6 km.). Tilbake igjen kommer man med buss som går nede fra Vassbygdi.

Snart kom stien fra Bjørnstigvarden ned fra høyre og terrenget ble igjen kjent for oss, men det ble likevel på en annen måte å gå den andre veien, for utsikten var hele tiden en annen. Sola var ikke med oss i samme grad som dagen før, men vi lot oss likevel friste til et bad på samme sted som dagen før.

På vei ned de siste bakkene mot Vassbygdi hadde noen glemt igjen noen plastkopper ved stien. Jeg plukket de opp, men regnet aldri med å finne igjen noen eiere, men de kunne ikke ligge der, så jeg fikk kaste dem nede ved veien tenkte jeg,. Et kort stykke før bilen vår passerte vi en familie som var i ferd med å pakke inn i sin bil. Mammaen kikket merkelig på plastkoppene jeg holdt i hånden, så jeg spurte like godt om det var deres. Og dermede ble den danske familien lykkelig gjenforenet med sine fortapte plastkopper og vi fikk hver vår sjokoladebit som belønning.