HARDANGERJØKULEN
Hardangerjøkulen 73
km². Norges 6. største isbre.
Hardangerjøkulen er en platåbre, dvs. en bre som ligger oppå fjellet som en
kalott og ikke
under eller i siden av det. På toppen av Hardangerjøkulen ligger en enorm
og nokså slak breoverflate mens ut mot kantene stikker det ut flere bretunger.
Dette er is som "renner" ned fra platået. Når isen blir tykk nok
gjør trykket den en plastisk masse som begynner å flyte. Dette kan være noe
vanskelig å forestille seg når man går oppe på den sprø, harde isen oppe i
dagen, men slik er det altså.
Breer var i gamle dager sammen med utilgjengelige fjell noe folk holdt seg unna
dersom det ikke var strengt nødvendig. I våre dager er breene en attraksjon.
Både for turister som vil fotografere og la seg fasinere av de vakre
isformasjonene og brevandrere som søker utfordringere oppå og inne i breen.
I tillegg blir det forsket på breene. Breene kan gi informasjon om endringer i
klimaet og annen nyttig informasjon. Hardangerjøkulen er en av de breene som er
best undersøkt i Norge.
Utftra disse undersøkelsene vet man at breen trakk seg veldig mye tilbake i
tiden mellom 1930 og 1970. (Dette er for øvrig noe som
er tilfelle for de aller fleste norske breer.)
Fjellknauser som var dekt av is tidlig på 1900 tallet dukket frem utover i
århundre. Videre er tykkelsen på Hardangerjøkulen svært ulik. Den varierer
fra kun et tynt lag på noen få meter enkelte steder til over 300 meter på det
tykkeste. Breens høyeste punkt ligger på rundt 1840 moh et stykke mot nordøst
mens det laveste er brekanten på Rembesdalskåki, rundt 1040 moh.
Alle breene i Norge forsvant mer eller mindre i en varm periode etter siste
istid slik at Hardangerjøkulen er ingen rest fra den siste istid slik man noen
kanskje vil tro. Man antar at breen ble dannet under en klimaforverring for
mellom 2 og 3000 år siden og den nådde sitt største volum under den
"lille istid" som hadde sitt maksimum rundt 1750.
 En kan også spørre seg om hvorfor det er dannet en så
voldsomt stor bre akkurat her når det knapt finnes en eneste annen bre av en
viss størrelse ellers i området? Fjellene er jo vel så høye ikke langt unna.
Folarskardnuten (1930 moh) er sogar betydelig høyere, men her ligger ingen
ordentlig bre.
Årsaken er store nedbørsmengder. Av en eller annen grunn ligger akkurat dette
området lagelig til for store nedbørsmengder som kommer inn fra sydvest. Det
faller langt mer nedbør på Hardangerjøkulen enn det gjør på Finse kun få
kilometer lenger mot nord (selv om mange sikkert synes
det regner nok på Finse også). Målinger tyder på at det faller
mellom 2500 og 3000 mm nedbør i gjennomsnitt pr. år på Hardangerjøkulen.
For de fleste er likevel Hardangerjøkulen først og fremst en
attraksjon for øye og et sted å utfolde seg. Fra øst og syd er den dominerer
den i horisonten, selv på lang avstand, og nesten uansett hvor man er på de
nordlige deler av Hardangervidda eller syd i Skarvheimen ser man denne hvite
kalotten.
Bergensbanen gjør Hardangerjøkulen til en av de lettest tilgjengelige
storbreene og for folk på østlandet er den uvilsomt den nærmeste i reisetid.
Fra Finse er det bare en drøy time opp til kanten av Blåisen, et av de mest
kjente brefallene på Hardangerjøkulen. Andre brefall er Rembesdalskåki (den
lengste brearmen, hvor for øvrig DNTs bregruppe har ei hytte, Demmevasshytta, helt
inntil brekanten) i vest, samt vestre- og østre Leirbotnskåki på
sydsiden av breen.
Med utgangspunkt i Finse arrangeres det hvert år en serie brekurs på
Hardangerjøkulen og hele sesongen gjennom går det turer med fører fra Finse
og opp på breen.
Hver 17. mai går et litt spesielt 17. mai tog her. Dette er Norges største 17.
mai tog i høyfjellet og det er litt av et syn når været er bra med en lang
rekke, til dels 17. mai kledde, mennesker med flagg som tar seg opp til toppen
av breen.
Til slutt: Å ferdes på bre kan være en stor opplevelse, men
det er ikke alltid ufarlig. Som hovedregel bør alltid reglene for sikker
ferdsel på bre følges: Dvs. gå alltid minst tre personer innbundet i tau.
Minst en av de tre må ha kunnskap om sikker ferdsel på bre.
Se også en egen
side med adkomstbeskrivelse til toppen av Jøkulen samt turartikkel.
For mer generell informasjon om breer: Besøk bresidene.
Tyskernes forsøk på å bygge flyplass på Hardangerjøkulen
under 2. verdenskrig.
Under annen verdenskrig var Finse okkupert av tyskerne og blant alt det
rare de fant på her oppe i høyfjellet var kanskje flere forsøk på å
bygge rullebane for fly oppe på Hardangerjøkulen noe av de rareste.
Først prøvde de å tette igjen bresprekker med en bulldozer som ble
demontert på Finse og montert igjen oppe på breen. Denne imidlertid
selv offer for en av breprekkene den prøvde å "tette".
Seinere fikk de norske krigsfanger, 80 i tallet, til å bære opp
sagflis. Dette ble heller ikke vellykket. Når ikke dette gikk bygde de
en brakke oppe på knausen syd for nordre Kongsnut. (Et
lite stykke vest for der Jøkulhytta ligger idag, ca. 1740 moh.).
Materialene ble fraktet opp med taubane. Rester av grunnmuren kan ses
den dag i dag sent på sommeren hvis snøen smelter. Brakken ble
imidlertid oppgitt på grunn av dårlig vær allerede i august og en
teltleir ble satt opp inne på isen isteden.
Etter tre år på Finse gav tyskerne opp, og det ble aldri noen flyplass
på Hardangerjøkulen. Dårlig motivasjon skal på grunn av manglende
varetilgang skal visstnok sammen med det harde klimaet her være
grunnen. |
|