Områdeinformasjon

Avgrensing:

Vi har valgt å lage vår egen avgrensing i dette området. Mange oversikter tar med Finse og Hardangerjøkulen sammen med Hardangervidda. Vi har valgt å ta med dette området sammen med Skarvheimen og la skille i syd gå langs riksvei 7. Mot vest har vi avgrenset området mot Hardangerfjorden (Eidfjord, Osa..) i sør og Flåmsdalen i nord. I området vest for Myrdal har vi likevel tatt med noen turbeskrivelser som strekker seg et stykke inn i det som kalles Vossafjellene. Dette fordi det er usikkert når og om vi kommer til å lage noen "guide" til dette området. Mot nord har vi stort sett latt riksvei 52 og E-16 utgjøre grensen for området. En del oversikter har med fjellene videre nordover mot Fillefjell / Jotunheimen under Skarveheimen. Disse fjellene vil vi ta med i en områdeguide som vil bli hetende: Valdres - Filefjell - Hemsedal. Mot øst er fjellmassivene Reineskarvet og Hallingskarvet grenseposter. Se for øvrig oversiktskart over området. Det er et stort området det her er snakk om, svært grovt regnet omlag 4000 km². Til sammenligning er norges største nasjonalpark, Hardangervidda 3422 km². Nå er det riktignok ikke et sammenhengende området av uberørt natur. Flere veieor og bergensbanen stykker opp området i flere teiger. Den største delen med ubrutt høyfjellsnatur er området mellom riksvei 50 (Hol-Aurland) og riksvei 52 (Hemsedal-Lærdal), selve kjernen i Skarvheimen, men selv ikke her kan man snakke om uberørt natur hele veien. Kraftubyggingen har strukket lange armer inn i området flere steder. Sjøer er regulert, anleggsveier er bygget osv. Til tross for veier, jernbane og kraftutbygging er likevel området så enormt at det er rikelig med jomfruelig natur og naturlopplevelser som bare ligger der og venter på å bli opplevd.

Historie:

Området er blitt brukt av mennesker i lang tid og det er gjort flere arkeologiske funn, bl.a. i området rundt Finse. Like etter siste istid var det en periode med klima enda varmere enn i dag. De arkeologiske funnene har lært oss at allerede for omtrent 8000 år siden bodde det mennesker her oppe. På holmene i Finsevatnet og på Sumtangen på sydsiden av Finnsbergvatnet (like ved rute FH03) ligger boplasser fra steinalderen. Først og fremst var det villreinen som trakk folk til fjells den gangen. Tidligere, antakelig frem til Svartedauen (1349/50) var Hallingskeid en sentral markedsplass hvor folk fra Hardanger, Sogn og østlandet møttes en gang i året og handlet. Senere har det vært utvunntet jernmalm fra myrene, blant annet rundt Myrdal og med husdyrhold begynte setring og sommerbeite. I flere hundre år, fra 1600 tallet og frem til bergensbanen kom tidlig på 1900 tallet ble området brukt av driftekarer som drev kyr og hester fra vestlandet til østlandet. Tømmereksporten og bergverksdrift dannet grunnlaget for denne etterspørselen. Dette var en strabasiøs tur på flere måneder før man nådde frem til østlandet. Turismen begynte i dette området som flere andre fjellområder på midten av 1800 tallet, men ikke i samme grad som f.eks. Jotunheimen. Engelskmennen var også her tidlig ute, mest kjent er lord Garvagh d.e. og hans sønn lord Garvagh d.y. Disse bygget flere steinbuer i området, gjerne kalt lordehytter. Den mest kjente av disse er kanskje lordehytta. Det var først i forbindelse med byggingen av bergensbanen at det ble fart i trafikken til området. Spesielt vinterhøyfjellet ble gjort tilgjengelig på en unik måte i forbindelse med bergensbanen og Finse utviklet seg til å bli et turistsenter i første klasse tidlig på 1900 tallet. Flere berømtheter besøkte Finse i årene etter åpningen av bergensbanen. Bergensbanen har også satt sitt preg på området på andre måter. Her har det eksistert et lokalsamfunn av fastboende under nokså ekstreme forhold. Jernbaneansatte på Finse utgjorde på det meste et samfunn på flere hundre fastboende, med bl.a. egen skole. De siste tiårene er imidlertid stadig færre stasjonert langs bergensbanen og med åpningen av finsetunnellen i 1993 ble mannskapet her oppe redusert til et minimum. I dag er det først og fremst turistene som har glede av området med attraksjoner i nasjonal toppklasse. De mest kjenter er nok: Rallarvegen, kanskje den mest populære sykkelturen i Norge. Aurlandsdalen, kjent som en av Norges vakreste daler. Hardangerjøkulen, Norges 6. største isbre og en av de lettest tilgjengelige med jernbanestasjon kun en drøy times gange unnna brekanten.

Geologi:

Som ellers i Norge ble grunnfjellet i dette området dannet i den kaledonske fjellkjedefoldingen i den geologiske oldtiden for omløag 400 millioner årsiden. Grunnjellet ble etterhvert tært ned til en nærmest jevn flate. Oppå denne flaten som da lå under vannet ble det avsatt sedimenter som ble presset sammen til en sedimentær bergart. Dette laget kalles Fyllitt. Under en urolig geologisk periode ble fjellplater skjøvet fra vest innover Fylittlaget som på sin side ble presset ned under dette skyvedekket (derfor ligger også Fyllittlaget lavere lenger mot vest). Skyvedekket (også kalt Jotundekket) består for det meste av forskjellig gneisbergarter. Dette skyvedekket har stått seg bedre mot erosjonskreftene og ses i dag som de høyere fjellmassivene Hallingskarvet, Reineskarvet, Blåskavlen og flere andre. Under skyvedekket ble bergartene i Fyllittlaget omdannet på grunn av trykket. I nyere tid (siste 2 millioner år) er det i all hovedsak breer og elver som har formet landskapet slik det er i dag. Det er breer som har gravd ut imponerende daler som f.eks. Flåmsdalen og laget jettegryter.

Planter og dyr:

Finse / Skarvheimen er ikke så rik på sjeldne planter som fjellområdene lenger nord, men de fleste av de kjente og kjære fjellplantene finner man her. Fjellsvever i hopetall, tuer med fjellsmeller hist og her og isolleier i de høyereliggende delene. Myrull er en fasinerende plante som det er mye av utover sommeren. Fjell- og snøbakkestjerne, rødsildre, snøsøte, fjellveronika og stjernesildre så vi alle i rikelige mengder på vandringer i de høyereliggende delene av området i sommer (2000). Ellers: De gule flekkmurene, gullmyrkleggene (og den lysere bleimyrklegg), fjellfiolene og rosenrotene. De hvite jåblomene, knoppsildrene, harerugene (blomsten kan spises), fjellarvene, skogstjernene. I øst når fjellbjørkeskogen opp i omlag 1000 moh (lavere i vest). Skogen klatrer sakte men sikkert oppover, delvis på grunn av mindre beiting, men også på grunn av vamrere klima. Dvergbjørken overtar der fjellbjørken gir seg. Ellers er vierkratt, lyngarter, einer vanlige. Villreinen er det største dyret som holder til her oppe. Fjellreven finnes i praksis ikke lenger her oppe, men rødvrev er vanlig. Videre finnes hare, røyskatt, mår, fjellrotte og mus samt lemen. Av fugler finner man de vanligste fjellfuglene. Snøspurven er gjerne den som holder til høyest oppe (gjerne helt på de høyeste fjellene). Steinskvett og heipiplerke er også vanlig. Det sammer er den karakteristiske heiloen. Langs bekker og elver finner man nasjonalfuglen fossekallen, mens rødstilk og svømmesnipe finnes i våtlendte områder. Blant de større fuglene som finnes her er fjell- og lirype, fjellvåk og ravn samt en og annen kongeørn.

Breene:

Finse / Skarvheimenområdet er et nedbørsrikt området med store snømengder om vinteren. Til tross for at fjellene ikke når opp i de helt store høydene finner man mange småbreer og fonner her. Hardangerjøkulen med sine drøyt 70 kvardatkilometer er selvsagt den dominerende breen her. Den nest største er Storskavlen på ca. 7 kvadratkilometer (Storskavlen er like stor som flere av de større breene i Jotunheimen). Andre breer i området er breene Omnsbreen, Vargbreen, Skomabreen, Osaskavlen og Vossaskavlen vest og nordvest for Hardangerjøkulen. Disse breene er stort sett bare spredde iskladder, med lite eller ingen brefall og sprekkområder. Lengst nordvest i området ligger Blåskavlen, også en av de større breene i området. Som alle breer i Norge smeltet også breene i dette området kraftig i perioden fra ca. 1930-1970. Det antas at de fleste av breene i Norge forsvant etter siste istid og at Norge var nær isfritt i den varme klimaperioden etter siste istid. For 2-3000 år siden kom en klimaforverring og man antar at breene igjen tok til og dannes, deriblant Hardangerjøkulen. Breene hadde sin største utstrekning i nyere tid under den "lille istid" som nådde sin topp rundt 1750. Avsmeltingen av breene har imidlertid bremset opp og stedvis stoppet opp de siste tiårene. En endring av værtypen med mer vestavær har ført til at breer lenger vest og breer som ligger i le for vestaværet til og med har opplevd en viss vekst de seneste årene. De fleste av småbreene i området vil stort sett oppleves som digre snøfonner. Det er kun Hardangerjøkulen som har virkelige bretunger og brefall.

Klima:

Finse og området rundt har et tøft vær. Finse blir også omtalt som det sydligste stedet i Norge med arktisk klima. På Finse og Hardangerjøkulen kan snøværet sette inn midt i juli. Det går et værskille gjennom dette området, omtrent ved Finse. Den dominerende værtypen er vestavær med lavtrykk som kommer på løpende bånd inn fra atlanterhavet. Den nedbørrike luften blir presset opp av de høye fjellene og den nedbøren som ikke allerede er sluppet ut lenger vest, den drypper som en hovedregel på fjellområdene rund Finse og videre vestover. Ofte kan man oppleve grått, vått og tungt vær på Finse, mens sola skinner nede på Haugastøl. Selvsagt hender det at det er østavær som gir flott vær på vestsiden av fjellene mens det er grått lenger øst, dette er imidlertid langt sjeldnere. Selv sommeren er kjølig i høyfjellet med en middeltemperatur i juli på bergensbanens høyste punkt på bare litt over 6 grader. Snøen legger seg allerede i oktober og snødybden øker hele vinteren i gjennom og begynner ikke å avta før etter at vårblomstene begynner å blomstre i lavlandet (les: godt uti april). I de vestlige delene av området er snødybder på 2 meter og mer i terrenget vanlig (langt mer i fonner og skavler). Knapt noe sted i Norge kommer en seg så lett opp i barskt norskt høyfjellsklima i de kaldeste vintermånedene (desember-februar) som via bergensbanen.

Adkomst:

Finse / Skarvheimen er et av de lettest tilgjengelige høyfjellsområdene vi har. Selve transportnerven er bergensbanen som tar deg inn i hjertet av området flere ganger daglig både fra Bergen og Oslo. (Sjekke rutetider o.l. på NSB sine internettsider. NSB har også opplegg for sykkeltransport o.l. i forbindelse med sykling på rallarvegen.) Busser tar deg mellom Geilo og Eidfjord over Hardangervidda på riksvei 7 i høysesongen (rutetider hos f.eks. Geilo eller Eidfjord turistkontor). mens Norway bussekspress trafikkerer både riksvei 50 (Hol-Aurland) og E-16 (over Filefjell) på helårsbasis. (Sjekk deres internettsider for ruteinformasjon.) For de med egen bil er det et hopetall muligheter. Fine steder å parkere er bl.a. Dyranut, Fagerheim og Haugastøl på riksvei 7. (Alle stedene har gode til brukbare parkeringsmuligheter). Fra riksvei 50 kan man kjøre innover veien mot Raggsteindalen som også er et flott utgangspunkt. Ellers er det mange fine utgangspunkt både langs riksvei 50 og riksvei 52. For dagsturer og kortere turer er bomveien fra Geilo og inn til Prestholtseter et glimrende utgangspunkt for dagsturer på og ved Hallingskarvet.