Langhelg under skyfri himmel i Skarvheimen.

Torsdagen før siste helga i juli 2000 satte vi kursen mot Haugastøl i et vær som alldeles ikke passer til tittelen ovenfor. Det sprutregnet for å si det mildt. På vei opp fra Geilo kjørte vi forbi en elgskrott i veikanten. Den var kjørt ned av en bil og det stod allerede folk rundt. På Haugastøl parkerte vi bilen og stilte oss opp i veikanten i påvente av bussen. Bussen dukket opp noenlunde presis og tok oss det korte stykke opp til Fagerheim oppe på Hardangervidda.

Dag 1.
Etter en natt i et koselig gammelt rom på Fagerheim og en så som så frokost (tørt brød og dårlig med pålegg) var det på med sekker før vi la i vei på vår marsj mot Finse.
Været var fortsatt langt fra som beskrevet i tittelen men regnet hadde i alle fall gitt seg. 
Rundt Storekrækkja var stien fin og lettgått. Flere forholdsvis ubeskjedne Heiloer underholdt oss med sin melankolske "klagesang", men ellers var det ikke stort å se på. Men alene den fysiske utfoldelsen og den friske fjelluften gjorde at vi likevel hadde det mer enn bra. 
Vi gikk ikke helt bort til Krækkja men tok en snarvei(?) rett over til Dragøyfjorden hvor vi kom inn på stien fra Krækkja (FH03). Ved Larsbu var det en bro over elva som vi krysset før vi på den andre siden fikk den første snøen under føttene.
På høydedraget videre over mot Finnsbergvatnet måtte vi til stadighet krysse småbekker. Jeg vet ikke om det var mangel på tilrettelegging eller om det bare var mye vann i bekkene, men det var i alle fall en liten utfordring å komme seg over et par av disse bekkene tørrskodd med tung sekk på ryggen.
Ned mot Finnsbergsvatnet var det en kort bratt nedstigning hvor flere sauefamilier tygget fjellvekster og storkoste seg. Vi hadde frittgående hund i følget, men det viste seg at den ikke altfor barske bikkja var mer redd for sauene enn omvendt. 
Like ved Finnsergvatnet rastet vi. Skylaget hadde begynt å slå sprekker og lange perioder med varmende solstråler gjorde rasten til en riktig deilig seanse. (Kaldt fjellvann, melkesjokolade og varm sol.)
Fra Finnsbergvatnet gikk vi oppover i stadig karrigere landskap. Snøen dominerte mer og mer og på flere av innsjøene lå det fortsatt (sist i juli) isflak . Et sted fikk plutselig bikkja som var med kontakt med en rype, en rypemor som ville forsvare ungene sine. Den bokstavelig talt angrep bikkja. Jeg fant frem kameraet og ble værende igjen. Den tapre rypemora kom rett mot meg mens den klukket. Jeg stod bare helt stille og knipset. Dessverre var lyset slik at bildene ikke ble spesielt bra.
Været ble bedre og bedre og Torsteinsfonn på Hardangerjøkulen var godt synlig. Vi passerte det høyeste punktet og kom ned på ei flate hvor det var flott utsynt nedover mot Bergensbanen (med Hallingskarvet i bakgrunnen).
Vi møtte en enslig tjsekker som lurte på hvor mye klokka var. Han hadde brukt 4 timer og vi regnet fort ut at han ville komme til å konkurrere med skumringen om å komme først frem til Krækkja.
Enda et høydedrag måtte vi over før vi endelig fikk øye på Finse, og enda var det et godt stykke igjen.
På Finse ble vi innlosjert i skistallen på grunn av bikkja.

Dag 2.
Vi våknet til en strålende dag. Skyfri. Blikkstille. 
Etter en deilig frokost på Finsehytta krysset vi jernbanelinja og fulgte stien mot dagens mål, Raggsteindalen (FH14). Vi krysset ei elv like ved kraftlinja og fortsatte slakt oppover i et heilandskap med svært kortvokst og karrig vegetasjon. Et par steder var imidlertid fjellblomstene, om enn små, så vakre og uimotståelige at vi endte opp på alle fire på bakken med kameraet.
Det andre vannet vi passerte var nesten helt snødekt og her utførte jeg dagens lille dumdristighet(?). Isen så solid og trygg å gå på, så jeg tok meg en snartur over isen mens de andre fulgte stien rundt. Problemet var først når jeg skulle av isen igjen, for det var smeltet bort en halv meter langs land og frem mot denne halvmeteren ble isen tynnere og tynnere. Vannet var ikke spesielt dypt her men det var likevel dagens vesle spenningsmoment . 
Herfra gikk vi nesten like mye på snø som stein. Merkingen var forsvunnet under snøen mange steder og spor var det ikke i snøen (kanskje ikke så veldig mange som går her?), så det ville kanskje ikke vært så greit å gått akkurat her i tåke. I dag var det imidlertid ikke noe problem å finne veien. 
Sydøst for det store Flakavatnet krysset vi en bekk på en flott snøbru før vi tok fatt på den bratt stigningen opp mot Kyrkjedøri.
På toppen var det en fantastisk utsikt mot Hardangerjøkulen og et over alt ellers snøhvitt landskap.
Hovedsaklig på snø, men av og til i steinur, fortsatte vi videre nedover mot et lite tjern som ligger her høyt oppe i skardet.
Her hadde vi en lang rast. Vi var mer enn 1500 meter over havet men det skulle man ikke tro. Det var varmt som en sommerdag i lavlandet.
Etter rasten gikk vi ned til Kyrkjedørsvatni til vi kom til utløpsoset til disse. To av oss valgte en snøbro , mens en tredje valgte å krysse elva, noe som nesten ikke kunne gå bra. Resultat: To klissvåte støvler. 
Videre gikk vi østover på nordsiden av Simlenutane i et overraskende flott og variert terreng. Idylliske småvann. Store snøskavler og i sør de bratte nordveggene på Hallingskarvet.
Vi merket etterhvert godt at vi hadde trasket langt og lenge i mye løs snø. Kreftene begynte å gjemme seg, og dalføret ned mot Raggsteindalen og Strandavatnet virket akkurat så langt som det er. Kanskje til og med litt lenger.
De siste kilometerne gikk vi på veien til fjellstua ute på neset i Strandavatnet.
Ingenting er værre når man har slitne føtter enn å gå på vei!
På Raggsteindalen var det olsokfeiring med trekkspillmusikk og rømmegrøt / spekemat.

Dag 3.
Denne søndagen begynte like nydelig som lørdagen hadde sluttet. Vi fulgte veien tilbake der vi var kommet dagen før, og enda et stykke til før stien mot Haugastøl (FH15) tok av til høyre opp gjennom skogen. Det var nesten for varmt til å gå oppoverbakke med ryggsekk, men opp skulle vi. Svetten silte og pusten gikk mens vi fikk en stadig større beholdning av høydemetre under oss. Bak oss åpenbarte det seg en herlig utsikt mot et blikkstille Strandavatn med fjellene (Bl.a. Blåberge (1802 moh)).
Innover mot Folarskardet gikk vi flere kilometer i nokså flatt terreng mens de mektige fjellene prydet med små isbrerester kom stadig nærmere. Inn mot selve Folarskardet ble terrenget steinete og goldt og den siste kneika opp mot selve Skardet var ganske bratt. Det lå imidlertid flere kvister fra vinteren på bakken her noe som vitnet om at denne passasjen normalt er farbar også om vinteren.
På toppen av stigningen var det en kort avstikker bort til Lordehytta hvor vi fikk en sur og kald rastepause. En regnsky dukket opp fra ingenstedshen og la seg pente på plass over oss.
Vi ble altså ikke så lenge. Gjennom Folarskardet passerte vi et lite vann og en imponerende fonn på høyre side før det milde landskapet mot syd og øst møtte oss på andre siden. Vi plukket straks ut Gaustatoppen der den ensom reiser seg mot himmelen omlag 100 km unna.
Etter en kort nedstigning kom vi ut i et slakt terreng som skråner slakt mot syd. Vi møtte mange dagsturister fra Haugastøl og et par damer som var på langtur fra hytta si på Skrim (ved Kongsberg) til Jotunheimen, noe de planla å bruke omtrent 3 uker på.
Flatene ned mot Haugastøl var lettgåtte som bare det, men også ganske ensformige. Vi brøt opp ensformigheten med en herlig stopp ved et av de mange fjellvannene man passerer. Her lot to av oss seg friste til et bad, mens jeg ble sittende på land med en eller annen unnskyldning som jeg ikke lenger kan huske.
Vi ble enige om at jeg herfra skulle gå i forveien og hente bilen ved Haugastøl turistsenter slik at resten slapp den lite spennende etappen langs riksvei 7 den siste kilometeren.

En nydelig langhelg i et flott fjellområdet var over. Tilbake satt vi med mange fine minner og 3 fulle filmruller som ble levert til fremkalling ganske raskt.