Fra ungdomsgruppa i Skien Telemark Turistforening var jeg og
ei til blitt sponset med gratis deltakelse på DNTs turlederkurs på Finse.
Dette sa vi naturligvis ikke nei til og juli 1996 satte vi kursen mot Finse.
På vei til Finse ledet vi en tur i regi av ungdomsgruppa til Gaustatoppen
før vi kjørte videre fra Rjukan til Haugastøl.
Her parkerte vi og hoppet på ettermiddagstoget til Finse.
Litt spente entret vi Finsehytta og kikket oss nysgjerrig omkring
etter andre deltakere. De fleste var allerede kommet: En eldre herre fra
Bergen, en yngre kar fra Alta, to Oslokvinner og en yngre mann fra samme by,
en staut kar fra Stord og en danske opprinnelig fra Grønland.
Praten gikk snart livlig rundt bordet og den første "stivheten" var
allerede løst opp. Senere dukket kurslederne opp, to stykker som fortsatt er
knyttet til DNT.
Vi fikk hadde en kort presentasjonsrunde før vi pratet litt om
morgendagen.
Vi ble delt i to grupper, med hver vår kursleder. Jeg ble plukket ut til å
fungere som turleder i den ene gruppen allerede dagen etter.
Den første kursdagen var vi kjempeheldige med været. Jeg
prøvde å være turleder, men det var ikke så lett når man liksom på en
måte ikke var turleder likevel. Vi gikk innover mot Sankt
Pål (1694 moh) før vi forlot stien for å teste oss på å gå i
terrenget etter kart.
Tiden gikk, og jeg fant fort ut at det var ikke så lett å holde en gruppe i
gang i jevnt tempo. Alltid var det et eller annet. Den planlagte ruta måtte
kortes ned og akkurat tidsnok til middag ankom vi Finsehytta i striregn.
På kvelden var det oppsummeringsmøte og samtale om morgendagen. Jeg skjønte
vel litt på en måte at jeg ikke akkurat hadde vært turleder til den store
gullmedaljen denne dagen. Men det var heller ikke lett å være førstemann
ut.
Den neste dagen var vi ute og gikk dagstur i området rundt
Finse. Stadig nye fikk prøve seg som turledere, og hele tiden var vi delt opp
i to grupper med henholdsvis 4 og 5 i hver. I disse gruppene var en turleder og de
3-4 andre
var mer eller mindre samarbeidsvillige deltakere.
Det ble mye moro og en del lærerikt.
Den tredje dagen var siste ordinære kursdag på Finse. Vår
gruppe gikk opp på Store
Finsenuten (1599 moh). Etter middag denne dagen var det klart for
den "store prøvelsen".
I kveldinga skulle vi gå fra Finse til Rembesdalsseter (se
tur FH08) noe som medførte at vi ville måtte gå halve natta.
Gruppene var ikke lenger oppdelt. Mitt reisefølge fra Skien ble utpekt som
turleder på denne turen og ved syvtiden var det avmarsj.
På vei opp mot Hardangerjøkulen ble været dårligere og vi var snart
omsluttet av tåke og yr. Humøret var imidlertid på topp, og flere sang
vandrerviser.
I et ufyselig kaldt vær fikk vi prøvd vindsekker som kvarter for
nistespising. Det ble etterhvert nokså mørkt og etterhvert ganske tett
tåke. En stund kom vi litt fra hverandre og det var litt spenning knyttet til
det, og litt senere måtte to stykker snu for å hente noe som ble gjenglemt
ved en drikkepause. Men i grålysningen kom vi omsider frem til
Rembesdalsseter. Selv om vi var stille var det ikke til å unngå at de som
allerede lå på hytta (deriblant en gruppe dansker)
ble vekket, samtidig som de ikke helt forstod hva som hendte rundt dem.
Etter en litt lang morgen i senga, men likevel en meget avkortet nattesøvn hadde vi dagens teorimøte over en stor kjele havregrøt ved frokostbordet. Erfaringer og meninger fra nattens tur ble utvekslet og dagens tur ble forberedt. Neste natt skulle vi ligge ute, og slik været så ut kunne det bli spennende nok.
Vi fulgte stien tilbake et stykke mot Finse før vi forlot
denne. Vi måtte over en elv hvor det ikke var noen annen utvei enn å vade.
Været var kaldt, og tåkete. I lufta lå det yr. Ikke akkurat drømmeværet
for vading.
Flere av oss, meg inkludert, hadde nok aldri vadet i isvann, og reaksjonene
var litt forskjellige. Noen hadde overhode ikke lyst, mens andre tok det
sporty.
Den staute karen fra Stord stod så lenge ute i den 30 meter brede isvannselva
og hjalp andre at jeg får krampe i føttene bare ved å tenke på det den dag
i dag.
Selv var jeg allerede blitt så våt på beina at jeg ga f.... og gikk som
førstemann over med støvlene på.
Videre gikk vi i tett tåke og ulendt terreng til vi fant et sted å campere,
under en bratt skrent.
Noen lå inne i en steinkløft, mens andre lå under en liten duk. Det var
kaldt og ufyselig, men maten smakte i alle fall godt.
Den neste, og samtidig siste dagen fikk vi som var turledere første dagen en ny sjanse og denne gangen gikk det bedre.
Siste kvelden hadde to av deltakerne fra Oslo ballettdanseoppvisning noe som medførte latteranfall blant resten av oss. Værtskapet på Finsehytta serverte oss kake og vi hadde det riktig så bra.
Så kom alvorets time. Hvem som bestod og ikke bestod. Hver
og en fikk komme alene og høre synspunktene og konklusjonene til kurslederne.
Av de 9 deltakerne fikk 4 bestått, 1 delvis bestått mens 4 strøk. Begge vi
fra Skien Telemark Turistforening bestod, noe vi selvsagt var strålende
fornøyd med.
Kurslederne dro så hjem mens flere av oss andre ble et stykke ut på neste
dag og gikk en felles tur mot Kyrkjedørsnuten
(1790 moh). Været var imidlertid ganske guffent og vi kom aldri
til toppen.
Det ble som så ofte ved slike anledninger snakket om å
treffes igjen, og vi ble enige om et treff på Stord utpå høsten.
Invitasjonen ble til og med sendt ut, men blant de travle deltakerne var det
ikke noen som hadde tid, og det ble med det.
Nå er det gått mer enn 4 år, og vi kommer vel neppe til å se hverandre
igjen. Vi to fra Skien gjennomførte ytterligere to turer som turledere etter
kurset, og senere medførte flytting at det ble slutt på dette. Ingen av oss
to har fungert som turledere for DNT etter dette.
Om de to andre som bestod kurset ble turledere vet jeg ikke.
Selv om det kanskje ikke ble så mange turledere ut av kurset, så var det en
interessant, lærerik og morsom opplevelse for oss som var med. Det koster
riktignok en del å være med dersom man skal betale kurset privat, og det er
først og fremst DNT medlemmer som vil jobbe som turledere for foreningen som
får delta på kursene.
