| Innhold: |
|
| Avgrensing
mm.: |
|
Vår nasjonalhelt, Fridtjof Nansen, skildret sitt møte med Jotunheimen slik: «Med ett stod jeg i fjellskaret og så ned i Gjendin. Dypt under strakte den sitt blanke gønnblå smaragdbånd, langt innigjennom i bunnen av kløften, mellom de veldige snetinder, som i vilt følge trenger seg inn på en. Melkedalstindene og alle de skarpe hvite tagger der i vest rager opp mot aftenglansen. Det er som hele Jotunheimen plutselig er rykket en inn på livet, slår sine mektige porter opp for sjelen og trollbinder den. Uvilkårlig ble jeg stående; det var som en måtte sende jøkelverdenen en hilsen til "Vel møtt igjen!". » Jotunheimen ligger sentralt i Sørnorge mellom Sognefjellet og Bøverdalen i nord, Sjoadalen i øst, Valdres i syd og Sognefjorden i vest. Det varierer litt hva som blir regnet til selve Jotunheimen, men det er vanlig å trekke en grense ved Riksvei 55 i nord, riksvei 51 i øst, Bygdin i sør og fjellveien mellom Årdal og Turtagrø i vest, altså et noe større område enn det som utgjøres av Jotunheimen nasjonalpark og landskapsvernområdet i Utladalen. Til tross for at neppe noe annet området i Norge kan sies å være Fjellnorge i et nøtteskall i samme grad som Jotunheimen, gikk det nesten 20 år fra Rondane ble gjort til Norges første nasjonalpark og til Jotunheimen nasjonalpark ble opprettet. Uavklarte spørsmål og utredninger i forbindelse med de store vannkraftsressursene som finnes i og rundt Jotunheimen har nok noe av skylda for dette.
|
| Klima: |
Klimaet i Jotunheimen skifter sterkt avhengig av høyde og hvor langt øst / vest man befinner seg. Den dominerende værtypen det meste av året er vestavær, noe som resulterer i mye større gjennomsnittlige nedbørsmengder vest i nasjonalparken enn øst. Fjellene har også en tendens til å presse skyene oppover slik at de gir fra seg mer nedbør, samtidig som de har en "evne" til å holde lenger på skyene enn lavereliggende områder. (Ofte er det rundt fjelltoppene at det klarner opp sist, når det skifter fra dårlig til fint vær.) Dette resulterer i at det faller generelt mer nedbøer i høyereliggende områder enn lavereliggende. På Fannaråken lå tidligere Norges høyeste meteorologiske målestasjon. Her oppe ligger middeltemperaturen i Juli på rundt 2 og en halv grad, mens laveste målte temperatur i Juli er på 8 kuldegrader. Det varmeste som er målt på Fannaråken i samme måned er 18.5 grader i skyggen. Lenger nede, mellom 1000 og 1200 meter over havet ligger middeltemperaturen i Juli ikke så langt unna 10 grader. Om vinteren er det ikke så kaldt som mange tror. På Fannaråken, over 2000 meter over havet er middeltemperaturen i januar og februar rundt 10 minusgrader, og kulderekorden er ikke lavere enn 32 minusgrader. Dette skyldes at den kalde luften er tyngre enn litt varmere luft og "renner ned av fjellene" og synker ned i dalene hvor man ofte har langt kaldere vær i Januar. Men til gjengjeld blåser det mye mer i høyden slik at man skal være glad lufta ikke er kaldere enn den er, ellers ville det vært fryktelig kaldt med turer innover i Jotunheimen midtvinters.
|
| Dyre
og fugleliv: |
 Villrein var tradisjonelt vanlig i Jotunheimen, og den lokket bl.a.
jegere som Jo Gjende og utlendninger, først og fremst fra
England, til fjells. Villreinen ble etterhvert utryddet og fortrengt av tamrein
i det meste av Jotunheimen, og finnes i dag kun i Vest Jotunheimen. Den reinen
det er vanlig å treffe på Valdresflya, i
Leirungsdalen eller i Veodalen er
tamrein som holdes av tamreinlag i Valdres og Ottadalen. På Valdresflya, like
før nedoverbakkene mot Sjoadalen kan man tydelig se de store gjerdene og
bygningene som brukes ved innsamling av rein for slakting om høsten. Der det
var reinsdyrflokker kom det også rovdyr, og i tidligere tider var det vanlig
med bjørn i Jotunheimen. Hard jakting gjorde imidlertid slutt på bjørnestammene i
Jotunheimen. Det samme skjedde med jerven i Jotunheimen, og det er stort sett bare en og annen streifende jerv og gaupe
igjen av de store rovdyrene våre i nasjonalparken.Elg er vanlig i dalene inn mot nasjonalparken i nord og øst (Visdalen, Veodalen og Sjoadalen), mens hjort og rådyr bare er sett i Utladalen. Andre dyr en kan treffe på i Jotuneheimen dersom man er heldig er: Røyskatt, snømus, rødrev og hare. Fjellrev og oter er imidlertid ganske sjeldne i Jotunheimen. Lemen kan være nesten helt borte noen år, mens andre år, såkalte lemen år, støter man på lemen i ett sett. Av fugler er det nok fjellrypa som man legger best merke til. Den er et fast element i fjellet sommer som vinter. Andre interessante fjellfugler er heiloen og boltiten. Begge kan være vanskelige å få øye på, men "klagesangen" til den førstnevnte er ofte å høre når man vandrer i fjellet. Fjellvåken er den vanligste rovfuglen, men også kongeørn og noen falkearter kan treffes på. I tillegg er ravnen blitt ganske vanlig. Av småfuglene er snøspurv og steinskvett de vanligste i de høyereomliggende områdene, mens heipiplerke, bjørkefink, gråsisik og løvsanger er blant de mest alminnelige fra vierbelte og nedover. Norges nasjonalfugl, Fossekallen, kan man også se dersom man er heldig. Av fisk er det utelukkende Ørret. I de store laverliggende sjøene som f.eks. Gjende er det levedyktige fiskestammer, mens i de høyereliggende sjøene blir fisk satt ut jevnlig fordi den store høyden hindrer en naturlig gyting. Som ellers i Norge ble grunnfjellet i dette området dannet i den
kaledonske fjellkjedefoldingen i den geologiske oldtiden for omløag 400
millioner årsiden. Grunnjellet ble etterhvert tært ned til en nærmest jevn
flate. Oppå denne flaten som da lå under vannet ble det avsatt sedimenter som
ble presset sammen til en sedimentær bergart. Dette laget kalles Fyllitt. Under
en urolig geologisk periode ble fjellplater skjøvet fra vest innover
Fylittlaget som på sin side ble presset ned under dette skyvedekket (derfor
ligger også Fyllittlaget lavere lenger mot vest). Skyvedekket (også kalt
Jotundekket) består for det
meste av forskjellig gneisbergarter. Dette skyvedekket har stått seg bedre mot
erosjonskreftene og ses i dag som de høyere fjellmassivene Hallingskarvet,
Reineskarvet, Blåskavlen og flere andre. Under skyvedekket ble bergartene i
Fyllittlaget omdannet på grunn av trykket.
|
| Vegetasjon: |
Jotunheimen er nesten utelukkende et høyfjellsområde og det er bare noen få steder hvor det forekommer skog innenfor nasjonalparken. Det ene er langs Gjende hvor det vokser frodig fjellbjørkeskog, og i Utladalen hvor det vokser fjellbjørkeskog i tillegg til en teig med furuskog på Vettismorki. 
I skogbeltene vokser det foruten trær, en rekke skogsplanter som f.eks.
kanelrose, liljekonval, krattfiol og jordbær. Over skoggrensen overtar som
regel et belte av vierkratt som kan være ganske ufremkommelig dersom det ikke
går noen sti igjennom. Ellers er det vanlig med blåbærbusker, krekling,
enebærbusker.Noen av de mest karakteristiske blomstene i Jotunheimen er den sjeldne Mogopen som blomstrer så tidlig som i juni, de vakre tuene med Rødsildre, og den "modige" Issoleien som våger seg nesten opp på de høyeste toppene. Det er nesten utrolig at den kan vokse opp i 2300 meters høyde der det ikke finnes annent enn stein, stein, stein og en og annen mosedott. Andre ganske sjeldne planter som finnes i Jotunheimen er Lapprose, Norges eneste viltvoksende rhododendrum, og Gullmyrkleggen. Noen av de vanligste blomstene i tillegg til den høytvoksende Issoleien er: Den gule fjellsveva, og Rosenrot. På stein og generelt i stor høyde dominerer forskjellige lavarter, spesielt Kartlav. I tillegg finnes en mengde andre planter i Jotuneimen. Ta med en fjellplantehåndbok neste gang du er på tur, det er både interessant og lærerikt. Se for øvrig den noe ufullstendige «Fjellplanteguiden»
|