Jotunheimen er Norges og samtidig Norderuopas høyeste fjellmassiv, avgrenset av Bøverdalen og Sognefjellsveien i Nord, riksvei 51 over Valdresflya i øst, de store innsjøene Bygdin og Tyin i sør, og dalene Langedalen, Berdalen, og Fardalen i vest.

Stølsnostind (2074 moh) og Falketind (2067 moh) titter fram i bakgrunnen. Fra Breidakvamsnosi mai 1999.

De første turistene kom til Jotunheimen på begynnelsen av attenhundretallet, men fjellet var blitt brukt av folk i de omliggende områdene siden eldgammel tid som sommerbeite for dyra, og som jaktmarker. Det er funnet rester av eldgamle våpen og redskaper, samt feller både i Jotunheimen og andre fjellområder som vitner om at folk har ferdest oppe i fjellet i flere årtusen.
Utover i andre halvdel økte turismen til Jotunheimen, men det var fortsatt bare akademikere og utvøvere av frie yrker samt velstående utlendinger som besøkte fjellet i andre ærend enn for å finne mat, men lokalbefolkningen fikk etterhvert øynene opp for mulighetene til å tjene litt ekstra på denne trafikken.
Lokalkjente ble leid inn som førere, gamle setre som Spiterstulen begynte å ta imot overnattingsgjester, og de første hyttene bygget på grunn av turistene ble satt opp, f.eks. den første Juvasshytta satt opp rundt 1870 som en mellomstasjon for turistrafikken mellom Røisheim og Galdhøpiggen.
Tindesporten kom også til Jotunheimen i andre halvdel av attenhundretallet, først og fremst introdusert ved utlendinger som engelske William Cecil Slingsby og danske Carl Hall som systematisk førstebesteg mange av de mer utilgjengelige tindene i Jotunheimen og andre steder.
I begynnelsen av 1890 årene ble de første hotellene bygget på Turtagrø, og dette ble raskt et senter for tindesport på grunn av sin beliggenhet like ved Hurrungane.
Den Norske Turistforening begynte sitt arbeide i Jotunheimen allerede kort etter stiftelsen i 1868. Kort etter at den første hytta ble bygget i nærheten av Rjukan i Telemark, ble de første turisthyttene reist i Jotunheimen. Den fyrste hytta ble reist ved Tyin i 1870 (stedet er nå bare en holme ute i vannet etter reguleringen av Tyin). Gjendebu (1871) og Gjendesheim (1878) fulgte deretter. For en oversikt over turisthytter og overnattingsteder i og rundt Jotunheimen gå til oversikten.

Kvitskardtind (2193 moh) i den sørøstlige delen av Jotunheimen. Fra Leirungsdalen juli 1998.

Etter at først USA fikk sin første nasjonalpark med Yellowstone i 1872, spredde ideen seg til andre land som f.eks. Australia som fikk sin første nasjonalpark i 1879 (Royal nasjonalpark). Tankene ble også tatt opp her i Norge. I 1904 la daværende formann i DNT, Yngvar Nielsen, frem tanker om en nasjonalpark i Jotunheimen.
Det skulle gå mange år før det skjedde noe. Norge fikk ikke sin første nasjonalpark før i 1962 med Rondane. I tiden som gikk utover på 1900 tallet fikk deler av Jotunheimen stygg medfart fra kraftutbyggingen, spesielt i de vestre delene. Overføringstunneler ble laget fra Gravdalområdet over til Koldedalsvannet. Anleggsvei ble bygget inn Gravdalen. Tyin og Bygdin ble regulert. Heldigvis ble noe reddet, f.eks. fikk Vestlandske Naturfredningsforening sammen med DNT i 1924 å få fredet Vettisfossen. Det var flere utbyggingsfremstøt mot Sjoavassdraget, men disse ble hver gang slått tilbake av motstandere, og i 1973 vedtok Stortinget en Sjoa skulle legges under varig vern.
Til slutt, 76 år etter at Yngvar Nilelsene første gang la frem tanker om en nasjonalpark i Jotunheimen, ble Jotunheimen nasjonalpark vedtatt den 5. desember 1980. 1140 kvaratkilometer som inkluderer de mest sentrale og høytliggende delene av området. Samtidig med opprettelsen av nasjonalparken ble et område på 300 kvadratkilometer i Utladalen vernet som landskapsvernområde (en litt mindre streng verning). I motsetning til på Hardangervidda hvor det er mange private grunneierinteresser som har medført mange dispensasjoner og unntak i vernet, har vernet av Jotunheimen fungert ganske bra. Den største "trusselen" mot naturen i Jotunheimen i dag er det kanskje DNT som står for, med sin tilrettelegging, hyttedrift, og til dels etter min mening overdreven komfort langt inne i fjellet.
La oss i alle fall håpe at utviklingen er i ferd med å stoppe opp, og at ytterligere  inngrep, tilrettelegging og økning av motorisert ferdsel i Jotunheimen ikke vil skje. Forhåpentligvis vil også organisert kommersiell masseturisme i fjellet bli begrenset (det er allerede i dag reguleringer på området) av myndighetene og ikke får love til å utvikle seg fritt.

Smørstabbtinder med breen foran sett fra Prestesteinvannet ved Sognefjellveien juli 1993.

Jotunheimen ble først dannet ved den Kaledonske fjellkjedefoldingen i Jordens oldtid for omtrent 400 millioner år siden. For ca. 40 millioner år siden var den Kaledonske fjellkjeden  tært ned til et nærmest flatt platå av vær og vind, før denne landplaten begynte å vokse i vest. Dette ga grunnlag for erosjon, breer gravde ut U-daler, og smeltevannet samlet seg i bekker og elver, og skar ut V-daler. Man mener at hovedformene i landskapet ble formet før landskapet ble trykt ned av isen for ca. 2 millioner år siden (den kvartære tiden).
På bakgrunn av ulik hardhet i bergarter og ulik tykkelse på isen gravde den også ulikt. Noen steder, spesielt i trange iselver hvor tykkelsen på isen var stor, gravde den dype nedsenkninger (F.eks. Gjende), og der isen fikk bedre plass, og fløt ut til sidene slik at tykkelsen avtok, gravde den seg mindre dypt ned..
Den dominerende bergarten i Jotunheimen er gabbro, en sort og hvitflekket vulkansk bergart. Noen steder forekommer en rødlig variant, som har sin farge på grunn av jern og metallinnhold. Disse røde partiene i fjellet har gitt navn til mange områder i Jotunheimen, som Rauddalseggi, Raudhammern osv. Ellers finner man smale hvite bånd (pegmamitter), dette er restmagma, det siste som størknet i den vulkanske tiden. I disse hvite båndene finnes sjeldne grunnstoffer som Uran (nord for Glittertind).
Rundt Jotundekket (gabbroen) finner man et belte med sparagmitt.
I Bøverdalen er det til og med funnet gull vasket ned fra fjellet, men kun i små mengder, og ingen har funnet kilden.
Landskapet endrer ganske tydelig karakter når man beveger seg innenfor Jotunheimen, i vest går breene lenger ned, snøen ligger lenger om sommeren og det er generelt brattere og mer dårlig vær her. Når man beveger seg østover, spesielt nordøstover, blir landskapsformene mer runde, det er mindre snø og nedbør. Dette skyldes til dels at det meste av nedbøren kommer inn fra vest som en lang kø av Atlanterhavslavtrykk som står i kø for å slippe sin fuktige last over vest Norge. Fjellene fungerer som et hinder for disse lavtrykkene slik at de bremses opp, og når skyene når frem til de østlige delene, har det meste av nedbøren som de har med seg falt lenger vest. Dette betyr f.eks. at sjansene for å ha klarvær på toppen av Nautgardstind (en av de snilleste toppene i Jotunheimen værmessig) er mange ganger større enn for å få oppleve det samme på Fannaråken som ligger langt vest i Jotunheimen.