Det har vært mange personligheter i og rundt Jotunheimen opp gjennom historien, både glemte personer og personer hvis navn i dag er enda mer kjent enn mens de levde. Blant mange er bl.a. medisineren Christian Boeck og geologen Baltazar Mathias Keilhau som i 1820 foretok en reise som gav det første støtet til at byfolk begynte å fatte interesse for Jotunheimen som feriemål. Dikteren Aasmundson Olavson Vinje som i tillegg til hyppige turer til fjells også skrev noen dikt om fjellet som er blitt klassikere, er også blitt knyttet til Jotunheimen (det var for øvrig han som for første gang brukte Jotunheimen i steden for Jotunfjeldene som området tidligere hadde blitt kalt). Andre som har gjort seg bemerket i Jotunheimen er dansken Carl Hall som var en pionér innen fjellsporten i Norge og foretok mange turer i Jotunheimen (og andre steder i Norge) det står respekt av. Bergenseren Emanuel Mohn som bl.a. var med Slingsby nesten til topps på Store Skagastølstind i 1876 må heller ikke glemmes, han er blitt kalt vår første Jotunolog, og skrev mange artikler om Jotunheimen bl.a. i DNTs årbøker. Dette er alle turister som kom utenfra - hva så med lokalbefolkningen? Folk fra både Valdres, Årdal, Fortun og Lom har utført store bedrifter i fjellet, både jaktbragder og bestigninger, men i motsetning til turistene skrev de ikke om det, og ble stort sett heller ikke kjent. Noen av dem fungerte som lokalkjente førere for turistene og blir nevnt i bisetninger, mens noen meget få har blitt kjent og nærmset udødeliggjort som legender. Dette gjelder spesielt jegeren Jo Gjende og til en viss grad seterjenta Gjendine Slålien. I tillegg er det noen familier som gjennom generasjoner har tjent turistene i fjellet og derigjennom blitt kjent. De mest kjente fjellfamiliene i Jotunheimen er kanskje Volefamilien hvor etterkommerne i dag driver en lang rekke av turisthyttene i og rundt Jotunheimen (bl.a. Gjendesheim Gjendebu, Glitterheim og Juvasshytta) og Sulheim familien som i generasjoner har holdt til på Spiterstulen. Noen personer har vi beskrevet nærmer på denne siden, og det er :

Jo Gjende - den legendariske reinjegeren og eneboeren fra Vågå

William Cecil Slingsby - den kjente engelske tindebestigeren som la sin elsk på Norge og gjorde mye pionér arbeide innen fjellsporten her til lands

Kaja Gjendine Slålien - seterjenta som bled født ved Gjende og som ble kjent etter at Edvard Grieg laget musikkstykker av bånsullene hun sang.

Dersom du kunne tenke deg å skrive en liten artikkel om noen andre av personlighetene i Jotunheimen vil vi med glede høre fra deg. 

Jo Gjende (1794-1884):
Jo Tjøstolsson Kleppe var hans egentlige navn og ble født på gården Sygard Kleppe i 1794. Faren Tjøstol falt i elva og druknet i 1797 da Jo var bare 3 år gammel, og ikke lenge etterpå døde også moren. Etter først å ha bodd hos sin oppnevnte verge i noen år flyttet han i 1803 til gården Heringstad i Heidalen hvor hans tante og hennes familie bodde. Mannen til tanten døde da Jo var 13 år og han ble snart hennes betrodde på gården siden han var eldstemann. Allerede fra ungdommen begynte Jo å skille seg ut og holdt seg mye for seg selv. Han var kjent for sitt temperament og ble også etterhvert kjent som en fritenker som hatet kirken og presteveldet som pesten. Han fikk tidlig smaken på jakt, som skulle bli hans livsstil resten av livet. Allerede i 1812, 18 år gammel felte han sin første rein på, og det ble etterhvert mer og mer jakt på Jo. Til å begynne med var han mest sammen med andre jegere fra bygda. I 1824,ved Gjendeosen traff han Jakob Snerle (faren til Ivar Kleiven, en slags Vågås Snorre som har skrevet ned mangt om lokalhistorien i området) som skulle bli hans kanskje beste venn resten av livet.
En periode på omlag 3 år drev Jo som fekar. Han kjøpte opp fe i bygdene, foret dem opp på de frodige beitene i Leirungsdalen og dro ned til Christiania med dem, en tur på et par uker. I løpet av disse årene la Jo seg opp en del penger som han levde på senere i livet, for jakten kastet aldri det helt store av seg. For det første solgte Jo det meste av det han skjøt til spottpris, og kostnadene til kuler, krutt og våpen var nesten like store som det han tjente. I tillegg til omlag 600 rein (hvorav 500 storbukker), en mengde ryper og annet vilt skjøt også Jo 4-5 bjørner i løpet av livet sitt. Fra boken "Jo Gjendes Rike" av Sven R. Gjems kan man lese følgende om da han felte sin første bjørn : 
"..På senhøsten rekte han på bjørnen ut fra Vassrusten nede i Heidalen, og det bar innover Murudalen. Det var fin sporsnø å rekke på etter bjørnen. Da bjørnen kom lengst syd i Murudalen merket den trolig at den ble forfulgt, for her brøt den tvert av og kastet vestover forbi Åkrekampen og bortover Sikkilsdalshø. Jo lå nå i fælene etter bjørnen til det ble mørkt. Da la han seg til innved noen store steiner under en berghammer for natten. Mat hadde han ikke med seg, dertil hadde jakten kommet brått på. Snø var det eneste han kunne ta til seg der han hang på etter bjørnen så snart det lysnet neste morgen. En bister natt må det ha vært selv for denne trente fjellkaren.
Bjørnen hadde nå holdt samme kurs og det var høgstdags da Jo nådde Gjende. Bjørnen fortsatte på nordsiden langs Gjende. Først i skumringen på ettermiddagen fikk Jo øye på bamsen. Han hadde da kommet til Bjønnbølet nesten midtvegs på vatnet, og sporene svingte til høyre og opp i ura. '-Da fekk e' sjå'n, - bjøynn hekk som ei skreppe uppi någå berghyllo', som han sa etterpå da han fortalte om jakten. Bjørnen kunne ikke komme lenger opp og forstod at den måtte snu. Men der kom Jo etter med flintlåsrifla i hendene parat. Plutselig snudde den velvoksene bjørnen og kom rusende nedover i ville byks mot Jo. Han fikk skutt i tide og skuddet tok der det skulle, men bjørnen falt bare noen alen framfor han. - Hva han hadde gjort hvis bjørnen ikke hadde falt med det samme ?
'-Da va e jæven breinnsteikje me så sint, at e ha gått imot åm um e ikkje ha haft børsa au!', fortalte han. Etter dette var det ikke annet å gjøre enn å flå bjørnen. Bjørneskinnet var stort og i det rulla han seg med kjøttsida ut og lå der til morgenen kom.
'-Men deinn natta sov e godt', pleide han å si når han fortalte om denne første bjønnjakten sin.

I en alder av 42 brøt han opp fra Heringstad. Først bodde han et par forskjellige steder før han flyttet opp til den nyoppsatte bua si ved Gjende i 1842. Boden til Jo står i dag (Den er flott restaurert av Vågå historielag) ved Gjendeosen og kan beskues av alle som kommer forbi. De neste 8 årene bodde Jo her inne ved Gjende sommer som vinter og for bare ned til bygda når han trengte et eller annet. Tilnavnet Gjende var det Lomværer som gav ham fordi han til stadighet rodde over hele den ca. 2 mil lange innsjøen. Vennen Jakob Snerle Kleiven fikk i 1850 sørget for at Jo fikk kjøpt seg sitt eget gårdsbruk for alderdommen. Brurusten het gården der Jo bodde til sin død i 1884. 
Sommeren 1855 kom engelskmannen Blackwell til Gjende sammen med en annen engelskmann (Rathbone) og en tjener. Utover sommeren og høsten tilbrakte de mye tid sammen, og de delte Jos lidenskap for jakt og fjellet, og de kom således meget godt overens. Helt fram til oppunder jul oppholdt de seg oppe ved Gjende og det falt tungt for Jo da han måtte ta farvel med dem ved Ridderspranget. Blackwell falt senere for ei jente fra Vågå og giftet seg med henne og de slo seg ned i bygda. Vennskapet med Jo holdt hele denne tiden. De ti årene som fulgte etter at Jo traff Blackwell og Rathbone var kanskje de beste i hans liv. Hans ry som jeger nådde etterhvert vidt og han ble stadig kjent med nye og interessante mennesker og han var fremdeles en "urkraft i fjellet". I 1866 døde Blackwell, bare 33 år, noe Jo tok svært tungt. 
Han holdt seg godt Jo Gjende. Så sent som i 1877 beskrev Barth ham slik : "Han er selv i sitt 84. år ennå hva man kaller en røsslig kar med brede skuldre, høyt bryst og rank holdning. Hans ansiktstrekk er påfallende edle for en mann av hans stand, og kunne snarere antas å tilhøre en gammel vismann fra de høyere samfunnslag. Det hviler en slags verdighet over hans person, og han har en usedvanlig vellydende stemme. Han taler den i og for seg pene Vågå-dialekten aldeles rent, noe som er et unntak i bygda i dag."
I 1878, samme år som Gjendesheim stod ferdig var Jo inne ved Gjende for siste gang. Det sies at han ofte stanset på vei nedover til Øvre Sjodalsvatnet og så seg tilbake mot Gjende.
I 1881 ble Jo invitert med opp til Russvatnet til Russboden som hedersgjest og det ble hans siste tur til fjells.
Den første gravsteinen på Jo Brurustens grav forvitret, og Den Norske Turistforeningen bekostet en ny gravsten til mannen som på grunn av sin dyktighet, men også på grunn av sin annerledes livsførsel er blitt en legende, og selve det personifiserte symbolet på villmarksliv og jakt i gamle dager. På gravstenen hans står det kjente verset Vinje diktet på pantedokumentet da han lånte av 20 av 25 daler til sin andel av hytta ved Eidsbugarden. Verset som mange nok allerede kjenner lyder :

"Eg er som du vel veit,
ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells
so tidt eg kann".

Til slutt vil jeg få anbefale boka "Jo Gjendes Rike" av Sven R. Gjems, med flotte tegninger av Reidar Fritzvold. Det er en bok som i tillegg til å fortelle om Jo og mange av jakthistoriene, også beretter om menneskene rundt Jo, slekta hans, og forholdene i dette området i det 19. århundre. 

William Cecil Slingsby: (1849-1929):
Slingsby fikk i tidlig alder interesse for Norge, bl.a. gjennom boken Feats on the fjord. I 1872 kom han til Norge for første gang, og sammen med sin ledsager reiste han rundt i Sørnorge, bl.a. over Sognefjellet hvor han for første gang så Store Skagastølstind og falt hodestups for denne tinden, eller som han selv skriver : "..Aldri så lenge jeg lever skal jeg glemme mitt første syn av Skagastølstind. Vår fører fortalte at fjellet var Norges høyeste, og sikkert ubestigelig. Er det rart at jeg ved synet av denne trolske fjellkjede, som i sommersol med hode og skuldre tårnet seg over sine kamerater, besluttet - hvis mulig - en gang i fremtiden å bestige den som førstemann ?". Og akkurat denne beslutningen klarte Slingsby å realisere 4 år senere. 
I 1873 ble han forhindret fra å komme tilbake til Norge som han ønsket, men i 1874 var han igjen tilbake og sammen med følge sitt var han den første som krysset Hurrungane over Ringskardet, besteg Galdhøpiggen og fikk sin første førstebestigning med Memurutind V-1. De gjorde også et forsøk på å bestige Store Skagastølstind denne sommeren men måtte gi opp på grunn av dårlig vær. 
Allerede året etter i juli 1875 var Slingsby tilbake i Norge, denne gangen sammen med sin søster. De besteg Glittertinden sammen, hun som første kvinne. I 1876 planla han et sommerfelttog i Jotunheimen sammen med nordmannen Emanuel Mohn. De varmet opp med en tur til Kalvehøgdi før de foretok den ene førstebestigningen etter den andre : Østre Torfinnstind, Galdebergstind, Uranostind, Slingsbytind og Jervvasstind, sistnevnte fikk Emanuel Mohn æren av å sette sin fot på først, siden dette var hans yndlingsfjell, mot at Slingsby skulle få gjøre det samme på Store Skagastølstind.
Kvelden etter at de hadde besteget Jervvasstind overnattet de på Vormeli, hvor det knapt hadde vært besøk av turister før. Dagen etter opprant med heller dårlig vær, men de bestemte seg for å gjøre et fremstøt siden Knut Lykken fra Valdres som de hadde leid inn som ledsager ikke kunne være med dem lenger. Beretningen om turen er en av klassikerne i norsk fjellsportshistorie. Kort fortalt slet de seg opp det som i dag heter Slingsbybreen, Mohn og Lykken uten brodder. Utmattede ble de stående og vente i det som nå heter Mohns skard mellom Store og Vesle  Skagastølstind, mens Slingsby alene trosset is og snødekt fjell og besteg toppen han hadde drømt om siden han første gang så den i 1872. Om bestigningen sier Slingsby selv : "..Jeg for min del ville aldri ha forsøkt å klatre i lignende berg på noe annet sted. Men Skagastølstind var den jeg hadde konsentrert all min energi om og jeg ser alltid tilbake på de 518 fot (snaut 200 meter) jeg klatrert alene med en følelse av ærbødighet. Det ble en begivenhet i mitt liv som jeg aldri vil glemme.."
Året etter var Slingsby igjen tilbake i Jotunheimen og besteg sammen med Anfind Vetti og geologen Reusch Stølsnostind.  Slingsby sier selv om Stølsnostind : ".. Jeg kjenner ingen annen nut i Jotunheimen som er så morsom å bestige, som dessuten er relativt farefri og byr på storartet utsikt..".
Høsten 1880 var Slingsby med Sulheim på Vormeli på bjørnejakt i Jotunheimen i slutten av oktober. Vinterstemningen over Hurrungane gjorde sterkt inntrykk på ham. Det ble ingen bjørn på dem, men de fikk en svært strabasiøs tur ned Utledalen fra Vormeli til Vetti.
I 1881 krysset han og Johannes Vigdal Jostedalsbreen fra Tunsbergsdalen i øst og ned Kjenndalsbreen i vest. Dette brefallet hadde aldri tidligere blitt forsert. Nedstigningen på Kjenndalsbreen var etter Slingsbys egen mening noe av det farligste han hadde vært med på. Senere samme sommer ble Store Hellstugutind og Mjølkedalstinden førstebesteget sammen med Vigdal.
På slutten av 1800 tallet skjedde det store forandringer innen fjellsporten i Norge. Da Slingsby begynte sine pioneraktige ekspedisjoner i den norske fjellheimen ble tindene sett på som noe ubestigelig som det ikke var noen vits i å prøve å bestige engang. Da Slingsby reiste over Sognefjellet i 1872 beskriver han med humor følgende scene som utspant seg og som illustrerer kunnskapen og synet på tindene hos lokalbefolkningen på den tiden : "..Mens vi stod der, kunne jeg se tre fine brepass til Skagastølstind som innbød til nærmere utforskning. Da jeg pekte dem ut for vår fører, ble fjeset hans, som i forveien var langt og tynt, synbart lenger, og ordet 'omogeleg' var alt det vi hørte.."
Dette forandret seg raskt mot slutten av århundre, bl.a. pga. turene til pionerer som Slingsby og den danske klatreren Carl Hall. Det vokste etterhvert frem et klatrermiljø på Turtagrø hvor to hotell ble reist på 1890 tallet.
Slingsby var også andre steder i Norge og gjorde førstebestigninger både i Sunnmørsalpane (som han syntes var noe av det villeste som fantes enten han brukte Norge eller Alpene som målestokk) og i Nord Norge.
For de som vil lese mer om Slingsby anbefales hans egen beretning om turene i Norge med tittelen "The northern playground" (finnes også i norsk utgave), hvor det i tillegg til detaljerte skildringer fra mange av turene også tegnes et interessant bilde av livet og forholdene i og rundt fjellheimen på slutten av det 19. århundre. 

Gjendine Slålien (1871-1972):
Sommeren 1871 ble Gjendine født i steinboden ved Gjendebu som står der den dag i dag, med en egen liten Gjendine utstilling inne i. Kort tid etter ble hun døpt i Gjende av en prest som kom  forbi sammen med noen turister. Presten foreslo å kalle henne Gjendine, og med Gjendes vann og turistene som faddere ble hun døpt ved Gjende 24. juli 1871.  I 1877 traff hun Jo Gjende for første og eneste gang en gang han bad om å få overnatte på Gjendebu etter å ha rodd Gjendesjøen til endes i en alder av 81 år (!), noe som gjorde inntrykk på Gjendine. I barndomsårene var Gjendine hver sommer inne ved Gjendebu med familiens dyr, enkelte ungdoms år kunne hun være opptil 3-4 uker alene med buskapen her inne ved vestenden av Gjende. Senere jobbet Gjendine rundt på setrene om sommeren som budeie, og i flere år arbeidet hun som tjenestejente på gårder i dalen. Det var en av somrene hun var budeie på Skogadalsbøen at hun traff Edvard Grieg, som ble så fasinert av sangen hennes, at han skrev den ned og brukte den i sine musikkstykker. Edvard Grieg reiste flere år til Jotunheimen sammen med sin venn Frants Beyer. Sommeren 1891 var også den hollandske komponisten Julius Røntgen med. Røntgen fridde senere til Gjendine, men hun takket nei fordi hun ikke kunne forestille seg å reise vekk fra Bøverdalen og fjellene. Men Gjendine beholdt et livslangt vennskap med Røntgen og hans kone. Gjendine ble gift med Halvor Slålien som kom fra samme grenda som Gjendine vokste opp i, og de fikk to barn.
Ved siden av gårdsbruket hun og mannen drev i Slålien jobbet Gjendine en del på noen av fjellstuene i Jotunheimen, bl.a. Krossbu. På begynnelsen av 1900 tallet var dessuten den Hollandske dronning Vilhelmina flere år i Jotunheimen med sin datter, og Gjendine ble forespurt og takket ja til å være med som en slags hoffdame på turene i fjellet. Mon tro om det var via Røntgen at dronningen hadde fått kjennskap til Gjendine, men det er i allefall en kjensgjerning at det var det nederlandske hoff som kontaktet Gjendine.
Gjendine ble over 100 år, og var stort sett rask og bemerkelsesverdig frisk nesten til det siste. Hun hadde et naturlig og vinnende vesen, og dette sammen med omstendighetene hun ble født under, navnet hun fikk, og ikke minst at Edvard Grieg gjorde både henne og sangene hun sang kjent førte til at Gjendine fikk en viss berømmelse. Hun vil for alltid bli knyttet til Jotunheimen og ikke minst til Gjende og Gjendebu.
De som vil se steinhytta der Gjendine ble født en juli dag i 1872 kan ta turen til Gjendebu der hytta står den dag i dag, og dersom man vil lese mer om Gjendine og livet hennes er Arvid Møllers bok "Gjendine" fra Cappelen å anbefale.