Hurrungane:

PS! Se også Hurrungane bildegalleri.

Hurrungane er den eneste delen av Jotunheimen som er av gjennomført alpin karakter. Det er et lite område, delvis skilt fra resten av Jotunheimen av den dype Utladalen. Området domineres av det imponerende Skagstølsmassivet hvor hele 6 av de 17 høyeste toppene i Norge befinner seg. Selve ryggmargen i Hurrungane er en fjellrygg som går fra sydvest til nordøst. Fra denne strekker det seg fjellrygger som ofte ender i brede skuldre i nordvestlig, eller sydøstlig retning (altså tilnærmet vinkelrett på selve hovedryggen). I mellom disse utstikkende fjellryggene ligger det dype daler, noen av dem også brefylte. Disse er Ringsdalen / Skagastølsdalen i nord og Gravdalen, Stølsmaradalen, Midtmaradalen og Maradalen i syd. Selve navnet Hurrungane mener språkforskerne kommer av det gamle verbet å hurre som betyr å dundre, bråke, virvle... Dette kan henspeile på all larmen fra de hyppige stein, snø og israsene i fjellene her, evt. også de dundrende breelvene.
Hurrungane er kanskje det mest populære området for alpin klatring i Norge, og den store magneten er Norges høyeste klatretopp: Store Skagastølstind (2405 moh). Men også en mengde andre attraktive topper ligger i området. Det er også mulig å bevege seg i området uten klatretau. Noen få merkeder fotturer fører gjennom eller rundt området, mens enkelte av toppene her er greie å bestige for den vanlige fotturist. Også skiløping, spesielt om våren, er det flotte forhold for i deler av området. Hurrungane ble først for alvor utforsket på slutten av det 19. århundre av utlendinger som engelske William Cecil Slingsby og danske Carl Hall.

Hurrungane sett fra Uranostind (2157 moh). Den spisse toppen til venstre på bildet er Store Austabottind (2204 moh), mens Skagastølsmassivet, med Maradalsbreen foran, troner til høyre på bildet.