Sognefjellet:

PS! Se også Sognefjellet bildegalleri.

Sognefjellet, som det nå heter, hadde i gamle dager to navn. Folk fra Sogn kalt det Dølefjellet, siden det var her over veien til Dølene på andre siden av fjellet gikk, mens Dølene i Gudbrands- og Bøverdalen kalte fjellet for Sognefjellet, siden dette var veien til Sogn. Dølene reiste mye oftere over fjellet (til Sogn og evt. videre til Bergen), enn det Sogningene gjorde, og fjellet fikk etterhvert navnet Sognefjellet.
Sognefjellet er betegnelsen på fjellområdet nord for Fannaråken / Smørstabbreen og syd for Liabreen. Sognefjellet markerer på mange måter en nordgrense for Jotunheimen, hvor Jotunheinen ligger syd og øst for Sognefjellet, mens Skjåkfjella og Breheimen ligger nord og vest.
I gamle dager var Sognefjellet en viktig handelsvei, spesielt for folk østfra som reiste over for å få kjøpt handelsvarer som kom til Bergen med skip. Det var ofte en risikabel ferd å ta over fjellet på den tiden. Det var en lang reise på flere dager, og været kunne forandre seg fort. Gudbrandsdalens egen Snorre Sturlasson, Ivar Kleiven, skriver dette om farene ved å reise over Sognefjellet i gammel tid : "Fjellviggja mellom vestlande' og Lom gjøyme på beine åt mangein som misste live i skodde og stygg-vêr, som fraus ihel, hell som kanskje fall for mordarhand". Den værste ulykken man med sikkerhet kjenner til fra ferdselen over Sognefjellet i gamle dager, forteller kirkebøkene i Lom om: 1812 var et uår med dårlige avlinger og nøden var stor utover vinteren 1813. Seks Lomværinger med hester satte allerede i mars kursen vestover for å hente byggmel i Luster. Oppe på selvet fjellet blåste det opp til et forferdelig uvær, og hele følget mistet livet.
I tillegg til farene som været utgjør, var landeveisrøvere eller fanter som de ble kalt en stor plage. På Sognefjellet var lovens lange arm langt unna og fantene kunne operere relativt i fred. Frykten for fantene gjorde at folk som regel ikke reiste alene over fjellet, men slo seg sammen. Navn som Fantevatnet, og Fantesteinen vitner om en svunnen tid da landeveisrøveri også fantes i Norge. Et gammelt sagn forteller at en gang var fanteplagen blitt så stor at Lomværinger og Lustringer bestemte seg for å renske fjellet for fant. De startet fra hver sin side til de møttes under Fannaråken. To fanter hadde de fått tak i og disse ble ekspedert på stedet ved at de ble hengt i jernkroker som de slo inn i fjellet. Senere har fjellet blitt kalt Galgeberg.
Etterhvert som Kristianias betydning som handelssentrum økte og kommunikasjonene på østlandet ble bedre, mistet Sognefjellet noe av sin betydning som handelsvei, men til gjengjeld begynte turistene å bruke den gamle ferdselsveien i større og større grad.
I 1938 ble veien for første gang åpnet for biltrafikk, og i dag er det en av de fineste bilturene i Europa å kjøre riksvei 55 over Sognefjellet mellom Lom  og Skjolden. Selve Sognefjellet er et flott utgangspunkt for fjellturer, og det ligger flere turisthytter langs veien, i tillegg til at det går mange merkede stier både sørover og nordover fra Sognefjellet. De mest markante blikkfangene når man kjører over Sognefjellet, er de to store bremassivene: Smørstabbreen, og Fannaråken. I tillegg har man et imponerende skue mot Hurrungane. Alle disse tre blikkfangene ligger på sydsiden av veien. I nord er landskapet mindre dramatisk, men ikke nødvendigvis mindre vakkert. Sognefjellet er også etterhvert blitt kjent som et ypperlig sted å bedrive sommerskiløping, i alle fall til langt ut i juli.

For informasjon om vinterturer på Sognefjellet, ta en titt på Jotunheimen vinterturer.