 Nigardsbreen (48 km² -
ca. 9 km lang) er den mest kjente brearmen på østsiden av Jostedalsbreen. En vakker brearm er det og i tillegg er den lett tilgjengelig. Fra Gaupne ved Sognefjorden fører fylkesveien opp Jostedalen, forbi tettstedet Gjerde og på bomvei
(kr. 20 i 2001, se forøvrig www.brevegen.no
for oppdatert prisinformasjon) inn til Nigardsbrevatnet. I sesongen trafikkerer båten Jostedalsrypa
(se illustrajon.) brevatnet, men de fleste velger nok å gå den merkede stien langs vatnet, noe som tar 15-20 minutter hver vei.
Allerede ved inngangen til Mjølverdalen (navnet på dalen som Nigardsbreen flyter ned
i) får man øye på breen der den i flere kilometers lengde bukter seg nedover dalen.
I motsetning til mange andre lange brearmer virker Nigardsbreen "ren".. Isen lyser blått imot en og det skitne morenematerialet på breen er ikke så i øyenfallende.
Når man nærmer seg breen mister man overblikket, men samtidig blir fargene mer intense og dimensjonene mer overveldende. Lenge gikk hovedelveløpet forholdsvis langt til venstre
(mot syd) men i 2001 tok smeltevannet et nytt løp lenger til høyre og mang et tre og busk fikk seg en lite hyggelig overraskelse da de ble stående midt i ei buldrende breelv.
Som en populær turistbre er det bygd gode broer over elvene og det er satt opp tydelige markeringer og advarsler opp mot brekanten for å hindre at folk utsetter seg for fare. Mange klarer likevel ikke å motstå fristelsen til å nærme seg breen for å få akkurat dét drømmebilde. Tidligere var det en stor portal der breelva kom ut av breen og de mest vågale lot seg fotografere inne i denne portalen. Flere ganger har imidlertid breen valgt å straffe nærgående og (vil mange si) dumdristige turister:
Sommeren 1986 stod en gruppe turister nær breen, like ved breelva da vannføringen en kort stund forsvant. Inne i breen hadde det gått et ras som hadde demt opp vannet. Før det gikk opp for menneskene hva som var i ferd med å skje, fosset store mengder is og vann ut gjennom breportalen og feide med seg de som stod nærmest. 2 mennesker mistet livet, slått ihjel av isblokkene. 4 ganger så mange slappe fra det med skrekken. De ble skylt på land lenger nede. Forslåtte, men i live.
I 1994 skjedde det samme igjen. 8 utlendinger ble revet med da store mengder is og vann brått kom tordnende frem fra breen. Et par av dem ble ført med vannmassene helt ned til brevannet flere hundre meter lenger nede. Mirakuløst nok overlevde alle denne hendelsen.
Nigardsbreen naturreservat ble opprettet i 1985 og ligger utenfor grensene til nasjonalparken som ble opprettet 6 år senere. Bedre enn noe annet sted i Skandinavia kan man her studere plantesuksesjonen (dvs. hvordan vegetasjonene igjen innvandrer til områder som er smeltet fri fra isen).
Etter den "vesle istid" rundt 1750 gjorde breen mange mindre fremstøt, alle lenger inne i dalen enn den foregående og etterlot seg endemorener som alle er datert (se ill.). For hver morene man passerer på vei innover dalen vil man finne variasjoner i vegetasjonssammensetningen.
Nigardsbreen før og nå
Den lokale presten Mathias Foss sine skildringer er noen av de beste samtiddskildringene vi har fra breens herjinger under den "vesle istiden". Da klimaet forværret seg utover på 1600 tallet skjedde det i første omgang ikke så mye med Nigardsbreen. Breen er lang, beveger seg forholdsvis langsomt og trenge således tid før den reagerer på kaldere vær eller økt nedbør.
Men utover på 1700 tallet begynte den for alvor å ese ut før den begynte sin ødeleggende ferd nedover dalen, omkring 100 meter i året. I 1740 var breen nådd ned til tunet på gården Nigard og tre år senere "spiste" den opp husene før folket der rakk og flytte dem. Slik skildrer presten Foss dette: "Breen har borttaget Husene, omkastet dem, væltet dem for sig med en umaadelig Mængde af Jord, Grus og store Stene fra Afgrunnen og knust deme i ganske smaa Stykker".. "Besidderen maatte med Hast forlade Gaard og Grund med sine Eiendele og søge sig Huus hvor han kunde". Innen breens fremrykning kulminerte i 1748
ble flere gårder enda lenger ned i dalen skadd.
Det må ha vært en uvirkelig tid for de som bodde. 2 genereasjoner tidligere kunne de skue inn mot breen flere kilometer oppover dalen og i løpet av en menneskalder kom altså breen tordnende ned dalen og jaget folk vekk fra hjem de trodde var trygge.
I de senere årene har tilbakesmeltingen opphørt og massebalansemålinger som N.V.E har gjort viser at volumet lenger opp i breen har økt mye. Kanskje vil breen om noen år igjen nå ned til vannet og kalve direkte der?
I dag er Nigardsbreen ved siden av å være en turistattraksjon også et populært sted for brevandring. Flere folk får stifte bekjentskap med blåisens eventyrlige verden her enn noe annet sted på Jostedalsbreen. Bl.a. Jostedalen Breførarlag tar hvert år med seg flere tusen turister inn i blåisen. Mange får sin første opplevelse med breis under føttene nettop her.
Det vanlige innsteget til breen er på venstre side av bretunga og breen er en fin øvelsesplass for nybegynnere, men det kan til tider bli vel folksomt i de nedre delene av breen enkelte sommerdager.
Ytterst i Mjølverdalen ligger Jostedalen sitt bresenter, et av tre bresentre rundt Jostedalsbreen. Senteret har en flott beliggenhet med utsikt rett inn til Nigardsbreen. Formen på senteret er karakteristisk, formet som to møtende brefronter med en sprekk i midten.
Nigardsbreen naturrservat
 Naturrservatet
i Mjølverdalen ble opprettet i 1985 og ligger utenfor grensen til
nasjonalparken som ble opprettet 6 år senere. Mjølverdalen er det
stedet i Skandinavia hvor plantesuksesjon etter isens bortsmelting er
best dokumentert. Reservatet er et levende museum over hvordan
forskjellige planter på nytt vandrer inn i dødt morenelandskap som
nylig er blitt fri for is.
Etter den "vesle istid" som kulminerte rundt 1750 har
Nigardsbreen hatt mange mindre fremstøt, alle lenger inn i dalen enn
det foregående. Oppover hele dalen finner man tverrgående morener som
blir yngre og yngre jo nærmere man kommer brefronten. (se
illustrasjon).
Bak hver morene som man passerer på vei innover mot breen finner man en
annerledes plantesammensetning. Vegetasjonen mellom de forskjellige
morenene forteller mye om hvordan utviklingen fra et planteløst
landskap av stein og grus til et variert plantesamfunn foregår, og i
hvilken rekkefølge plantene gjenerobrer nytt land.
Studier viser at 50% av plantene i de yngste sonene er pionerplanter som
etablerer seg forholdsvis raskt etter at isen har trukket seg vekk.
Disse plantene trenger svært lite eller ingen humus i jorden, noe som
er den viktigste nitrogenkilden for mange av plantene som har etablert
seg i de eldre sonene lenger fra breen. Enkelte av disse pionerplantene
klarer å tilegne seg den nødvendige nitrogenen direkte fra luften,
mens andre danner symbioser med bakterier i grunnen som filtrerer
nitrogenet fra luften. De andre 50% av plantene i de innerste sonene er
planter som også er å påtreffe lenger ut i dalen.
I de eldre morenesonene trenger ca. en tredjedel av de eksisterende
planteartene humus i jorda. De kan med andre ord ikke etablere seg før
andre planter har gjort et visst grunnarbeid. De fleste artene er for
øvrig å påtreffe i de fleste sonene, og er tilpasningsdyktige planter
som klarer seg under varierende forhold.
De første plantene som gjeninnvandrer i morenelandskap er mose, lav,
noe grass og pionerer som Fjellsyre,
Fjellmarikåpe
og Tiriltunge (Lotus
corniculatus), med andre ord typiske fjellplanter. Etterhvert kommer
andre moseslag og lavlandsblomser, og til sist gress, lyng,
zweegsträucher og Moorbirken. |
For mer generell informasjon om breer: Besøk bresidene.
|
