Norskmain

Geologi:

Fjellmassivene i Josedalsbreen / Breheimenområdet ble født under den Kaledonske fjellkjedefoldningen for ca. 400 millioner år siden. Denne fjellkjeden ble så gjennom millioner av år erodert ned til et nokså flatt platå gjennom kjemisk forvitring (is og breer fantes ikke på den tiden).
For omlag 50 millioner år siden tok platået til å heve seg kraftig, og mest i vest. (Det er derfor vi i dag finner de høyeste og mest dramatiske fjellandskapene i Skandinavia lengst vest mens landskapet blir roligere med lavere høyder østover mot Sverige og Finland.)
Naturen, representert ved vann, frost og is tok til med det møysommelige arbeidet å bryte ned dette fjellplatået. Isen har stått for det meste av arbeide med å forme landskapet slik vi kjenner det i dag. En lang rekke istider avløste hverandre og i løpet av de siste 2.5 millioner år mener geologene at vi har hatt hele 40 istider med 60-70000 års mellomrom. (Den siste tok slutt for 9-10.000 år siden). Isen er en formidabel "gravemaskin" og den graver mer jo tykkere den er. (Denne sammenhengen er oveproporsjonal). Siden landet helte kraftigere mot vest enn mot øst, ble det til at isen gravde mest her. Denne effekten ble forsterket av at stadig mer is fylte opp de stadig dypere dalene i vest. (Fra toppen av Lodalskåpa og ned til bunnen av Sognefjorden er det nesten 3500 meter høydeforskjell). Dette er hovedårsaken til at vi finner de bratteste og villeste landskapene lenger vest, mens landskapsformene blir roligere lenger øst.
Det meste av området består av relativt næringsfattige bergarter som gneis. At området er nåringsfattige kommer bl.a. godt til syne på furumoene nordøst i området. Under breene lenger vest er imidlertid vegetasjonen frodig og variert. Dette skyldes det fine slammet som breelvene legger igjen; i dette jordsmonnet er mineralene lett tilgjengelige.

Historie:

Det var lenge en utbredt oppfatning at Jostedalsbreen var en rest fra siste istid, men denne oppfatningen endret seg radikalt da forskere gjorde pollenfunn i ei myr ved Sygneskard oppe i Sunndalen (nordvestre delen av Jostedalsbreen) som viste at det hadde vokst almeskog her. I dag er det den hardføre fjellbjørka som har sin øverste grense her. Lignende funn er også gjort, bl.a. i morenemasse andre steder rundt breen.
Det er etterhvert hevet over det meste av tvil at det var en varmere periode etter siste istid. Denne perioden varte fra omlag 8000 til 6000 år og da lå gjennomsnittstemperaturen omlag 2,5 grader over det den gjør i dag. Det antas at Jostedalsbreen i denne perioden smeltet helt bort og at breen på nytt tok til å dannes for ca. 6.000 år siden. I åretusene som fulgte varierte størrelsen og den antatt største utbredelsen hadde breen rundt 1750 (det som kalles den lille istid). Da var breen omlag dobbelt så stor i utstrekning som i dag.

I dette området har folk bodd sammen med breen i flere tusen år. Først kom de som jegere som fulgte etter reinsdyrene etterhvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid. Etterhvert gikk de mer og mer over til jordbruk. De har lidd under dens ødeleggelser, men også nytt godt av den frodigheten den har skjenket omgivelsene. I tillegg har breen fungert som samband mellom øst og vest. Mange steder var breen den raskeste veien mellom bygder i øst og vest. Varer ble byttet over breen og mang en kar hentet kona si over breen.

Ulykker og naturskatastrofer står spesielt sentralt i historien til dette området. Spesielt kjent er kanskje de to store rasulykkene i Loen tidlig i forrige århundre. Les mer om ulykker i området

Turismen:
Utover på 1800 tallet begynte turistene å fatte interesse for området. Turister ble rodd inn Loenvatnet og skysset inn til Kjenndalsbreen, eller inn Oldevatnet til Briksdalsbreen. Spesielt etter at bøndene bygde kjerrevei opp til Briksdalsbreen fikk denne brearmen status som turistattraksjon nr. 1.
Selv om de fleste turistene nøyde seg med å bli skysset inn til brekanten var det andre som fattet interesse for bresport og isens utfordringer. Blant de første var den engelske fjellsportpioneren William C. Slingsby og vår egen Kristian Bing. (Les for øvrig om oppdagelsen av Austerdalsbreen hvor Slingsby og Bing utforsket breen fra hver sin kant med hvert sitt følge på samme dag.)
Disse pionerene som fikk navnet sitt i historiebøkene gikk imidlertid ikke alene. De hadde med seg lokale breførere. Etterhvert ble det innført en patentordning for breførere. Denne trådte offisielt i kraft i 1890 og ble administrert av DNT.Ordninga med patentførerer er ikke offisielt avvikla, men DNT utsteder ikke breførerpatenter lenger og det siste patente ble utstedt i 1976. I dag foregår breføringa i regi av DNT selv eller lokale breførerfirma.

Vern og utbygging:
Som så mange andre steder kom det etterhvert til interessekonflikter mellom vern og vannkraftutbygging i Breheimen. Mange av de tidlige vannkraftutbyggingene i Norge skjedde uten spesielt store drakamper mellom verneinteresser og utbyggere. Uregulerte vassdrag var det en "overflod" av og verntanker stod ikke så sentralt som i våre dager. Dette gjaldt også den første utbyggingen i Breheimen. Raudalsvatnet nord i området ble demmet opp tidlig på 50 tallet. Senere ble Tunsbergdalsvatnet oppdemt og en breelvslette som var enda større enn Fåbergstølsgrandane ble lagt under vann og på 80 tallet ble Jostedalsvatnet utbygd med bl.a. en stor demning oppe ved Styggevatnet.
Men utbyggingsinteressene har ikke alltid gått seirende ut av strid om utbygging. Etter lang tids kamp ble vassdraga i Stryn vedtatt varig vernet i 1993.
To år tidligere ble Jostedalsbreen nasjonalpark opprettet, noe som bl.a. sikrer Fåbergstølsgrandane og i 1985 ble området fremfor Nigardsbreen vernet som naturreservat.
For fremtiden får vi håpe at også områdene lenger øst blir gjort til nasjonalpark slik at det meste av dette området blir varig vernet.

Områdeinformasjon side 2