| Adkomst: |
|
Her vil vi bare kort beskrive de vanligste adkomstmulighetene, for nærmere informasjon anbefaler vi å ta kontakt med et av følgende turistkontor: Se for øvrig vårt Breheimen / Jostedalsbre kart (ca. 106 KB) Med offentlig transport: Det er mulig å komme seg opp de fleste dalene ved å ta taxi fra nærmeste busstopp. For mer informasjon om busstider ta f.eks. kontakt med: Norway Bussekspress, Mørebil AS, Sogndal Billag eller Ottadalen Billag. . Med egen bil:
|
| Klima: |
|
Breheimen / Jostedalsbreen har et klima som varierer mye ettersom man beveger seg langs øst-vest aksen. Lengst øst er klimaet meget tørt. Skjåk f.eks. er Norges nedbørfattigste bygd med kun noen få hundre mm. nedbør i løpet av året. Lenger mot vest blir klimaet fuktigere med et mildere vinterklima. De laveste vintertemperaturene finner man lengst øst i området mens oppe på Jostedalsbreen ligger temperaturen sjelden lavere enn 10 til 20 minusgrader. Jostedalsbreen og de omkringliggende breene er såkalte kystbreer. Den forholdsvis milde vinterluften som skyldes Golfstrømmen gjør at det er de store nedbørsmengdene og ikke temperaturen som danner og vedlikeholder de store breene i området. Store deler av året kommer milde og fuktige luftstrømmer inn fra havet i vest og når disse luftmassene blir presset oppover av fjellene avgis nedbør, ofte store mengder. Etter enkelte vintre kan det ligge over 10 meter ny snø på Jostedalsbreen. De store breene har også i seg selv en klimadannende effekt. I sommereseongen avgir de så mye kulde at luften blir avkjølt og vanndamp kondenserer. Dette fører igjen til at det ofte dannes lokale tåkeskyer over og rett rundt breen, selv på dager hvor de omliggende områdene kan oppleve knallflott sommervær. Mai regnes som en forholdsvis god værmåned i området og generelt er en sydøstlig vindretning gunstig for været i området. |
| Flora og Fauna: |
Plantelivet i Breheimen- / Jostedalsbreregionen er preget av store forskjeller innenfor svært korte avstander. Nede i dalene finner man frodig løvskog (delvis med innslag av varmekjære treslag som Alm og Lind") med høystaudeflora bestående av bl.a.: Turt, Tyrihjelm, Skogstorkenebb, Kvitsoleie, Fjellburkne og Sløkje. Mange av disse vokser langt oppover de bratte fjellsidene på fuktig, næringsrikt jordsmonn. I sydhellingene til de vestlige bredalene (Sunndalen, Bødalen) finner man varmekrevende treslag som Alm, Hassel og Hengebjørk med underskog av Bergmynte, Hunderose og Kongelys. Bare noen få kilometer lenger oppe i dalene, nær bretungene består plantesamfunnet av pionerplanter som Rødsildre, Fjellarve, Fjellsmelle osv. Alle sammen planter som eller er å finne opp i den høyalpine vegetasjonssonen og som man normalt ikke ville tro forekom i så lave høyder. Men breen sender sommeren igjennom kalde vinder ned dalen noe som holder mange planter unna, og gjør klimaet foran breen langt kaldere enn det høyden over havet skulle tilsi. Videre inneholder den karrige og lite tilgrodde grunnen foran bretungene fortsatt mange av de opprinnelige næringsstoffene, slik at i den første tiden etter en brearms tilbaketrekning kan krevende arter som Brudespore og Reinrose påtreffes. Fra dal til dal verierer artsrikdommen utfra lokale forhold: Langedalen syd til sydøst for Jostedalsbreen skiller seg fra de andre bredalene først og fremst gjennom at dalbunnen er tilnærmet fri for skog med vide åpne grass og lyngsletter. Grunnen til dette er todelt. Stedvis er grunnen fuktig og myrete, mens andre steder er grunnen så porøs at den ikke i tilstrekkelig grad greier å holde på fuktigheter. Resultatet blir at det er for tørt for skogen. Altså: Enten for vått eller for tørt for skogen i Langedalen. Mjølverdalen nedenfor Nigardsbreen (se her for en mer utførlig beskrivelse av Nigardsbreen) har den best dokumenterte og studerte plantesuksesjonen etter isens tilbaketrekning i hele Skandinavia. Dalen er et levende museum over hvordan forskjellige plantearter gjenerobrer det døde morenelandskapet etter at isen har trukket seg tilbake. En lignende situasjon til den man finner i Mjølverdalen finner man også foran Bødalsbreen. Her hører Geitsvingel, Fjelltimotei, Fjellbunke, Stjernesildre, Bergveronika, Issoleie og Gulsildre til de mest utpregede pionerplantene. I det innerste moreneområdet (den yngste vegetasjonen) finner man dessuten flere arter som her har yttergrensen for sin utbredelse, f.eks.: Rødsildre, Tuesildre, Knoppsildre. (Sistnevnte har sannsynligvis sin vestligste forekomst her i Bødalen), Tiriltunge og Fjellsmelle. Disse plantene finner seg bare til rette her så lenge de har grunnen for seg selv og konkurransen er liten. Takket være den store breaktiviteten blir stadig nye moreneområder frigitt hvor disse plantene kan rykke inn. Dette har i alle fall vært situasjonen det meste av de siste 250 årene. Nå har brearmene igjen begynt å vokse. Dersom dette blir en vedvarende trend vil mange av disse pionerplanteområdene foran bretungene komme til å forsvinne. På Fåbergstølsgrandane (se her for mer utførlig informasjon om Fåbergstølsgrandane), Skandinaviens største aktive breelvslette, hvor elvelandskapet stadig er i endring er også vegetasjonen spesielt tilpasset. Et kjennetegn på vegetasjonssonene på Fåbergstølsgrandane er fremfor alt de brå overgangene mellom disse. Den artrikeste og produktivste vegetasjonen i Jostedalsbreregionen finner man i indre Nordfjord (Sunndalen, Grøndalen, Bødalen etc.). Her er opp mot 600 forskjellige plantearter registrert, for øvrig rekord for vestlandet sin del. En viktig årsak til at dalene under brearmene er så artsrike er temperaturen. Sydhellingene i Lodalen og Strynedalen er blant de varmeste i hele landet. Det kommer bl.a. tydelig til uttrykk gjennom innslag av Alm, Lind i løvskogene og andre varmekjære arter (som også krever milde vintre) som Vårmarihånd, Myske, Ramslauk, Vårerteknapp, Lerkespore, og Kvit Skogfrue, til sammen ca. 50 arter som rundt Jostedalsbreen bare forekommer i disse sydhellingene (spesielt i Hjelledalen). Lenger øst og høyere oppe i fjellsidene finnes det fortsatt en rekke varmekjære planter, som riktignok ikke er så eksotiske og har et mer kontinentalt kjerneutbredelsesområde, som Kantkonvall, Bergmynte, Stavklokke og Kongslys: En annen grunn til artsrikdommen er beliggenheten til Jostedalsbreen, på grensa mellom vestlandets kystklima og det kontinentale klimaet østover mot Skjåk og Ottadalen. Her møtes østlige, kontinentale arter og vestlige kystarter hverandre. Et eksempel på en ren østlig art i området er den velduftende Marigras. I juvene og de dype elvedalene, utilgjengelig og blomsterløse, finnes bortimot 250 lav og mosearter. Fugler: Vanlige fugler i dalregionene er fremfor alt Løvsanger, Gråtrost og Bjørkefink. På breelvsletta i Erdalen finnes også dem sjeldne Hvitryggspetten som står på listen over truede fuglearter. Den hardføre Snøspurven, en fugl som ellers hører høyfjellet til, finnes her på overgangen mellom dal og bre hvor kun et fåtall insekter finnes. Fåbergstølsgrandane (her for mer informasjon) er spesielt fuglerik. Her hekker 46 fuglearter med en tetthet på 1000 par pr. km², deriblant Grønsisik (en ellers utpreget barskogsfugl), Munk, Lirype, Orrfugl, forskjellige Meiser, Finkslag, Fluesnapper, Buskspurv, Troster og Sangere. I nabodalen, Sprongdalen, finnes en bestand av Bergirisk, en art som forekommer i isolerte bestander på forskjellige steder i verden som f.eks Nordiran, Kaukasus, nord på de biritske øyer og på Vestlandet, deriblant nettopp Sprongdalen. Av større pattedyr finnes en mindre villreinstamme i de nordøstlige delene av Breheimen og elg som tilsynelatende finner seg stadig nye leveområder lenger vestover. Ellers er vestlandsdalene rike på Hjort og Rådyr. Se for øvrig den noe ufullstendige «Fjellplanteguiden» |
| Til Breheimen områdeinformasjon side 4 | Til Breheimen områdeinformasjon side 2 | Til Breheimen hovedside |