Selv om breturistene flest bare kjenner de gode sidene ved Jostedalsbreen har folkene som bor innunder den mektige breen følt dens vrede.
Flom, snø- og isras samt steinsprang har mang en gang rammet folket under brearmene med dødelig kraft. Spesielt ille var hundreåret mellom 1650 og 1750, en nærmest sammenhengende uværsperiode. "Den vesle istiden" har denne perioden blitt kalt og tilsynelatende kan det virke som om folk i løpet av et par generasjoner opplevde at forholdene innerst i bredalene gikk fra å være fruktbare og livgivende til å bli fylt av nød, død og ødeleggelse.
I 1684 fikk folk de første forvarslene om hva som var i gjære (selv om de nok ikke i sine villeste fantasier kunne forestille seg hva de neste 60 årene skulle kommet til å bringe). I Krundalen ble stølene på Grov og Bergset gård knust av Tuftebreen. Myklebustbreen på vestsiden av Oldevatnet sendte et stort isras ned på jordene til gården Yri. Så store var isblokkene at mange av de ble liggende på jordene sommeren gjennom.
I 1693 skjedde den første kjente dødsulykken under den vesle istiden. En stor steinhammer raste ned og feide bygninger, dyr og mennesker på sjøen ved gården Fòr (ved sørenden av Oldevatnet). Det er ukjent hvor mange som omkom men de som overlevde flyttet etterhvert tilbake igjen. Det sier litt om hvor vanskelig det var dersom man mistet gård og grunn. Det gikk imidlertid ikke stort bedre med dem som flyttet tilbake. 5 nye ras rammet gården utover på 1700 tallet og det varte ikke lenge før folk hadde forlatt gården for godt.
Utover på 1680 og 1690 tallet ble stadig flere gårder rundt Jostedalsbreen rammet av ras og flom samtidig som skatter skulle betales som før. I boka "Jostedalsbreen" av Oddgeir Buaset kan man lese ei samtidsskildring om dette. Et sammendrag av denne historien kan man for øvrig lese her.
Selv om denne tiden var ille i seg selv, var noen år værre enn andre. Aller værst var kanskje den såkalte Fonnvinteren i 1718:
I mars snødde det uavbrutt i over 1 uke. Snøen la seg meter på meter og folk ble mer og mer engstelige "under fonnene". Skavel etter skavel løsnet høyt oppe i fjellsidene. Skog og bygninger som stod i veien ble jevnet med jorden av trykket allerede før snøen traff.
15.03.1718 raset ei snøfonn ned fjellsiden inn for Vetlfjorden (syd for Jostefonn) og de fleste husene på gården EIken raste sammen som korthus og syv mennesker mistet livet (bonden sjøl, broren, foreldrene, det eneste barnet og to tjenere så vel som alle kyrne strøk med.)
To dager senere, den 17.03 var det gårder øst for Strynevatnet som var ofrene i et av de værste skreddøgn noensinne.
På gården Skåre innerst i Hjelledalen mistet foreldrene på ett av brukene alle sine tre barn mens de selv ble så kvestet at de måtte bruke krykker resten av livet.
Og i sidedalen Sunndalen ble alt liv på den eneste gården i dalen utslettet. 11 mennesker omkom. Til tross for denne ufattelige tragedien gikk en søster til den avdøde bonden i gang med å gjenoppbygge gården. Snakk om pågangsmot. Ikke mer enn 8 år senere ble gården på nytt jevnet med jorden. Og likevel: På´n igjen.
Enda et gårdsbruk ble rammet av snøskred med fatal utgang denne marsdagen. På Ytre Skarstein nordvest for Olden rammet også de dødelige skredene. 3 menneskeliv og en mengde husdyr gikk tapt.
Også andre steder rammet rasene. Hus ble jevnet med jorden, husdyr strøk med, men ikke flere menneskeliv.

Utover 1700 tallet fortsatte de raskt fremrykkende breene å volde problemer for innbyggerne i dalene rundt Jostedalsbreen. Stadige steinras la under seg dyrka mark, og klimaet ble kjøligere ettersom de kalde bretungene nærmet seg. På gården Tungøyane ved munningen av Brenndalen, ei sidedal til Oldedalen skjedde i 1743 den neste store tragedien. Tungøyane hadde vært en av de største gårdene rundt Jostedalsbreen før den vesle istiden tok til i siste halvdel av 1600 tallet. Selv om husene allerede var flyttet til det en mente var et trygs sted hjalp ikke det den 12.12.1743. Et forferdelig uvær raste over hele vestlande med store mengder regn. Brefronten hadde tidligere på høsten blitt målt til 60 meter fra gårdshusa og stort lenger lå den neppe unna denne dagen. I det strie regnet løsnet store mengder is fra brefronten og knuste samtlige hus på gården og alt liv på gården bortsett fra to kyr, en tjenestegutt og et barn på 12 år ble utslettet.
Samme året, etter lengre tids fremrykning, ble husene på gården Nigard "spist opp" av Nigardsbreen, og 7 år senere, i 1750 ble alle 14 husene i tunet på gården Espe knust av snøskred. Alle husdyr såvel som kona på gården og et barn satte livet til.

Selv om breene trakk seg tilbake etter 1750, gikk det likevel langsomt. Vintrene forble ofte lange og snørike og levekårene ble ikke fort stort bedre. Noen vintre var værre en andre og i det såkalte fonnåret 1868, 150 år etter rasulykkene i 1718 ble vestlandet rammet av den værste skredvinteren. 150 mennesker omkom i skredulykker og nær en tredjedel av dem holdt til i bygdene rundt Jostedalsbreen.
På gården Sunndalen, hvor 11 mennesker omkom i snøskred i 1718 gikk det den 6.2.1868 nok et forferdelig skred. Alle husa på gården ble feid med seg, og bare to mennesker på en husmannsplass ved siden av overlevde.
Den første omkomne ble ikke gravd frem før den 28. februar, mer enn 3 uker etter skredet og den sist ble tatt ut 19. mars. Til sammen 13 menneskeliv gikk tapt på Sunndalen i skredet 6. februar 1868.
En knapp uke senere, den 11. februar skjedde det igjen. Denne gangen på gården Gjørva nede i Strynebygda. Et enormt skred, 2.5 km i bredden, styrtet ned fjellsiden. De fleste husene i 3 forskjellige gårdstun ble tatt av snømassene og feid av grunnmuren: På Ekretunet mistet bonden, dattera, tjenestejenta og ei kone som var på gården så vel som hennes to barn livet. På Monstunet gikk det like ille: Bonden og kona, dattera, tjenestejenta og en mann som var på besøk kom ut av skredet i livet. I det tredje tunet gikk også liv tapt, til sammen 4. I alt 15 mennesker måtte bøte med livet i skredet på Gjørva. 11 av dem hørte gården til, og disse fikk en felles grav på kirkegården i Nedstryn.
Om kvelden samme dagen gikk et nytt dødelig skred da Grønskredfonna i Stardalen løsnet og raste ned fjellsiden- Til sammen 14 mennesker omkom da skredet rammet to gårdstun på Indre Heggheim. I det ene av tuna overlevde kun ei jente. 8 søsken og foreldrene omkom i en søskenflokk på 9.
Stryn som ble rammet så hardt den 6. februar fikk ikke være i fred etter dette denne vinteren. Den 26. februar, en regntung dag. Tung, kram snø buldra ned fjellsiden og la gården Tenden under sin enorme tyngde. 11 mennesker omkom på den gården. Ett hundre personer grov og lette etter omkomne i ei uke og likevel fant de bare 7!
I tillegg til menneskene ble 26 kyr og 60 sauer gravd ut av snømassene. Familien levde likevel videre fordi to barn ennå ikke hadde kommet hjem fra skolen da raset, i tillegg var gårdmannen på det ene bruket ute på fiske.
I Jostedalen på andre siden av breen slapp folket noe lettere unna, men også der gikk menneskeliv tapt på en husmanssplass hvor husmannen overlevde, men mistet kone og barnet sitt.

Bildet er fra Bødal etter ulykka som rammet Bødal og Nesdal 15.01.1905, da en kjempeblokk raste ut fra Ramnefjellet og utløste et stort skred som styrtet ut i Lovatnet og forårsaket en kjempebølge. 5 gårdstun og en husmannsplass ble ødelagt i Bødal. 24 mennesker omkom. (Foto: Sigurd Nesdal)

Rasulykkene i Lodalen.
Rasulykkene i Lodalen hører til de værste naturkatastrofene vi har hatt i Norge. Første gangen var om kvelden 15.  januar 1905. To kraftige smell etterfulgt av sammenhengende bråk i omlag 10 minutter. Hva som hendte så imidlertid ingen, til det var kvelden for mørk. Det som skjedde var at et utspring, 50 meter bredt og 100 meter høyt, 500 meter oppe i Ramnefjellet hadde løsnet. Steinmassene raste ned i ura nedenfor. Et 120 meter bredt ras ble utløst. 350.000 m³ og 870.000 tonn jord og grus raste ut i det smale vannet. Ei enorm flodbølge ble satt i bevegelse. Bølgen  ble kløvd mot neste på motsatt side av vannet. Den venstre delen (sett fra Ramnefjell) fortsatte beint mot Bødalsgrenda, mens den høyre delen slo tilbake og råka Nesdal. 
I 40 meters høyde og 700 meters bredde slå bølgen inn over husene i Ytre Nesdal som bare lå et par meter over vannspeilet. 34 mennesker befant seg inne i hjemmene sine her. Alle omkom!
I Bødal slo flodbølgen 200 meter inn over land og ødela 5 gårdstun og en husmannsplass. Bølgen løsnet og ødela husene på vei inn over land, og da vanne fosset tilbake ble byggene spylt ut på det mørke vannet. 24 mennesker omkom i Bødal, noen momentant i det bølga kom, andre levde en stund til de druknet ute på det iskalde Lovatnet. Til sammen 61 mennesker omkom i Ramnefjellulykken i 1905. Det tilsvarte omlag halvparten av befolkningen i de to grendene innerst ved Lovatnet.
Geologer som underskøkte rasstedet etter ulykka mente at det ikke var fare for nye store ras, og at det var trygt å flytte tilbake til de rammede grendene.
Drøyt 30 år senere skulle det imidlertid vise seg at geologene hadde tatt skrekkelig feil. Tidlig om morgenen den 13. september, en søndag, akkurat samme ukedag som den fatale kvelden drøyt 31 år tidligere, hørtes på nytt et kraftig brak fra Ramnefjellet. Nok et kjempeskred ble utløst av en stor fjellblokk som løsnet oppe i fjellsiden, denne gangen var skredet 3 ganger større enn sist. I Nesdal mistet 26 mennesker livet, mens Bødal ble aller hardest rammet. Den opp mot 70 meter høye flodbølgen ødelag alle tun og alle de 44 menneskene der omkom. Selv lenger ut i Lovatnet ble hus tatt. Helt ute ved Vassenden, 8 km unna rasstedet ble et hus tatt av flodbølgen og krevde to menneskeliv. 74 mennesker omkom i denne ulykken.
Det største skredet av alle i Ramnefjell gikk i 1951, men da var allerede vannet under rasstedet så fylt opp av stein at en ny kjempebølge ikke ble dannet.

I Jostedalen har det gått flere store flommer. Disse oppstod fordi store mengder vann ble demmet opp bak breis før trykket ble så stort at vannet brøt seg frem. Flere ganger skjedde dette, bl.a. i 1898, 1926 og så sent som i 1976. I de senere år er flom blitt et mindre problem i Jostedalen, bl.a. pga. utbygging av flomvern og regulering av vassdrag.

I tillegg til disse forferdelige naturulykkene som har rammet så mange grender rundt Jostedalsbreen, har også breen straffet brevandrere og turister. Blant de mest kjente ulykkene er israset fra Baklibreen i 1986 som krevde livet til tre nederlandske vandrere som tilfeldigvis befant seg under Baklibreen i Krundalen da breen sendte store mengder is nedover fjellsiden. Samme år raste is sammen inne i breportalen på Nigardsbreen og da vannet fosset frem ble omlag 10 turister spylt bort av vannmassene. 2 mistet livet, resten overlevde mirakuløst nok.

År om annet skjer det fortsatt tragiske ulykker i områdene rundt Jostedalsbreen, men det begynner å bli en stund siden de store ulykkene. La oss håpe det forblir slik.