Tourbericht von unserer Ostertour 2001 in Breheimen

Etter å ha vært et par påsker i Jotunheimen hadde vi lyst til å prøve ut et nytt område. Valget falt på Breheimen som vi aldri før hadde besøkt på ordentlig.
De siste dagene frem mot avreise fulgte vi spent med på værmeldingen uten at den helt kunne love det vi ønsket oss. Vi pakket som vanlig likevel og begynte den lange reisen på onsdag ettermiddag. Siden Valdresflya er stengt på denne tiden må vi kjøre om Lillehammer og Gudbrandsdalen for å komme til Breheimen.
På veien hadde vi en overnatting på Venabygdsfjellet hvor familien hadde inlosjert seg på en miniatyrhytte i påsken. Etter frokost på torsdag var vi på veien igjen i retning Skjåk.

Etter et godt stykke på sideveien opp til Sota Sæter (27 km fra hovedveien) var vi fremme. Med nød og neppe fant vi en plass på den overfylte parkeringsplassen.
Vi skyndte oss med å ordne sengeplass, men all bekymring for overfylt hytte viste seg å være ubegrunnet. Det var god plass, og vi fikk et 2 sengs rom uten problemer. Med den biten i orden kunne vi konsentrere oss om dagens tur.
Klokka var allerede nesten 2 slik at de helt store strabasene var uaktuelle. I tillegg var været kaldt og skiftende. Vi bestemte oss for å rekognosere litt i retning Holåtindane som vi ville forsøke å bestige på fredagen (fredagen var den dagen som skulle bli finest i følge meterologene).

Fra Sota Sæter er det lange bratt stigninger på alle kanter med unntak av videre oppover dalen. Fra Sota måtte vi opp omtrent 700 meter sammenhengende stigning før vi kom opp til Sottjørning og et flatere terreng. Ved ei fiskebu like ved det ene Sottjernet rastet vi. Vinden blåste surt og sola sluttet å vise seg for oss. Det ble en kald, og naturlig nok ganske kort rast. I syd kunne vi tidvis skimte Tverrådalskyrkja (2088 moh) og Tundradalskyrkja (1970 moh). Holåtindane som skulle være et sted i øst var dypt inne i gråtåka.

Vi bestemte oss for å gå litt videre før vi snudde, litt for mosjonens skyld og litt på trass. Vi gikk opp på en liten fjellkam på ca. 1620 moh rett sydøst for Sottjørnin. Det viste seg å være en lønnsom anstrengelse for nedkjørselen til vannet var en pudderdrøm med 10-15 cm. dunlett styresnø. Med slike forhold kan selv jeg og Julia lage S-spor nedover fjellsiden.

Det siste stykket ned til Sota var i midlertid ikke noe morsomt. De nederst 2-300 høydemeterne vokser det tett skog og skogbunnen var dekket av ustabil skaresnø. Med møysommelighet fikk vi krysset oss ned gjennom skogbeltet og inn på tunet på Sota. Vi bestilte sporenstraks en tallerkenrett før vi i hui og hast skiftet og dusjet.
Maten smakte fortryllende og ikke mange timene senere var vi i drømmeland. Passe slitne, fornøyde og særs spente på hva slags vær morgendagen ville by på.

Fredag
Klokka syv ringte vekkerklokka, ja du leser riktig, denne dagen ville vi ikke komme for sent i gang, og hadde stilt klokka på vekking til tross for at det skulle være ferie.
Vi var de første inne i matsalen til frokost. Gjestene på Sota Sæter denne påsken var for det meste fastboende eldre, samt en god del barnefamilier, og disse hadde tydeligvis ikke noe inderlig ønske om å være først til frokost.
Vi var faktisk nokså alene under hele frokosten. Nøkkelen deponerte vi i resepsjonen og sa at vi ville være tilbake igjen til kl. 9 om kvelden.
Det var bare en dagstur, men med en stor fotobag, klær og en del sikkerhetsutstyr blei sekken fort tung likevel, og det var uvurderlig å ha feller på skaresnøen opp de bratte bakkene i starten.
Været var ikke slik metereologene hadde sagt, og vi håpet på. Det var delvis overskyet, og det blåste en iskald vind fra nord. Vi mistet ikke motet av den grunn og fortsatte ufortrødent opp den laaange stigningen. Oppe ved utløpet av Sottjørning tok vi en kort rast. Solen begynte å titte gjennom skyene og vinden hadde stilnet noe. Bortover flatene lå det et innbydende teppe av puddersnø og bare ventet på at skiene våre skulle skjære seg gjennom.
Stadig nye fotomotiver dukket opp og både Tverrådalskyrkja, Tundradalskyrkja og den vestligste Holåtinden ble behørig fotografert.
Dagen før hadde vi truffet på en gruppe Skjåkværinger (umiskjennelig dialekt). De skulle overnatte på en hytte tilhørende Skjåk fjellstyre like ved Sottjørnin, og nå etter å ha gått 750 høydemetre kom vi inn på sporene deres der de hadde startet friske og utvilte. Snakke om "tjuvstart".

Vi gikk den ruten som på kartet så mest økonomisk ut, men på grunn av lite snø i Breheimen denne vinteren med mye steinur som lå utildekket viste det seg i ettertid ikke å være den lureste veien.
Vi gikk syd for høyde 1591 moh, ned til Grøntjørni før vi begynte på den lange bakken opp mot Ytre Gjelhøi (1943 moh). Feste begynte å bli dårlig og det ble ganske mye sikk sakk gåing før vi omsider, slitne, stod ved kanten av Holåbreen.
For første gang så vi nå alle tre Holåtindane. Tre "små" hatter som ligger der på rekke og rad mot breen. Breen var skavlete og ujevn med en veldig kompakt og tørr snø som ga veldig dårlig gli. Vi svingte mot syd og den vestligste Holåtinden (2039 moh). Først måtte vi bratt ned på breflata før vi begynte en lang slak stigning opp mot en snørygg som strakte seg nesten helt til topps. Før det siste stykket til topps tok vi av oss skiene og gikk til fots. Alle skyene var fordampet og det var en fantastisk utsikt fra toppen. Mot Jostedalsbreen med Lodalskåpa (2083 moh) sentralt. Mot Tafjordfjella og Reinheimen med bl.a. Pyttegga (1999 moh) og Gråhø (2014 moh). Lenger borte kunne Dovrefjell ses, og i syd selvsagt Jotunheimen med Hurrungane som det fremste blikkfanget. Snø, breer og tinder på alle kante. I tillegg, rett i syd: Den ville, dype Fortunsdalen.
Det var dessverre alt for kaldt til å bli lenge på toppen. Vi tok bildene vi ville ha før vi skyndte oss ned igjen. Julia var etterhvert fornøyd med prestasjonen og jeg så heller ikke noen grunn til å stresse avgårde alene for å rekke alle tre toppene. Vi ble enige om å renne ned til foten av den midterste og høyeste Holåtinden (2047 moh) og forsøke å finne en vindbeskyttet rasteplass der, så kunne jeg gå alene opp til toppen mens Julia slappet av i sola.

Ved foten av midttoppen traff vi på gruppen med Skjåkværinger igjen. De hadde startet med den østligste toppen og jobbet seg nå vestover. Julia begynte å grave en "lunsjbenk" mens jeg skyndte meg opp på midttoppen for å få med meg den også i samlinge.
Vel nede igjen var det skjønt å få i seg litt varm drikke og energi etter en hel dag uten stort med næring i det hele tatt.
Det var vindstille en liten stund, men det tok ikke lange tiden før vinden fant oss igjen og vi måtte pakke sammen før vi frøs fast.
Ute på breen igjen dukket det opp stadig nye fotomotiver og det ble flere stopp mens sola stadig sank lavere på himmelen og laget lenger og lenger skygger.

Fra kanten av Holåbreen valgte vi en annen vei ned enn opp. Vi kjørte ned i kanten av breen som munner ut i Grøntjørni. Nesten 400 høydemtre i 20 cm dyp, vanvittig lett, puddersnø. Definitivt et av høydepunktene denne dagen. Videre gikk vi en litt annen vei. Den var litt lenger, men vi unngikk til gjengjeld alle partiene med steinur.
På kanten ovenfor Sota begynte vi å merke at vi hadde vært lenge på beina og de siste 700 høydemeterne ned til Sota Sæter ble en møysommelig prossess på stive ben og dårlig underlag. Men vi kom oss omsider hele ned og var fremme litt før 9, nesten 12 timer etter at vi startet.
Resten av nistematen ble fortært som middagsmat, og Julia koste seg med medbrakt vin på rommet.
Det ble ingen sen kveld denne kvelden heller.

Lørdag:
Vi hadde opprinnelig tenkt oss til Nørdstedalsseter denne dagen, men Julia hadde ikke noe lyst på nedkjøringene gjennom skogen med tung sekk på tilbaketuren, så vi bestemte oss i steden for den mye lettere turen opp til Slæom.
Vi tok det med ro og nøt en sen og lang frokost denne dagen. Været var tåkete, med et lett snødrev i luften - ikke noe å stresse ut etter.
Litt over 12 tuslet i avgårde langs den gjensnødde bomveien oppover mot Mysubuttseter, og derfra videre oppover dalen. Lyset var flatt og ekkelt, og sikten dårlig, men det var ikke noe problem å finne veien siden vi uansett kun skulle følge det samme dalføre hele veien.
Når vi kom litt høyere opp ble også snøforholdene mye bedre og det gikk ganske fort innover, så fort at Julia insistere på at vi måtte ta en pause før vi fikk øyekontakt med hytta. I et kort solgløtt koste vi oss under en sten med flott utsikt mot det oppsprukne brefallet fra Tverreggbreen.

Det siste stykket over Mysubuttvannet og opp til Slæom trakk vinden opp igjen og det tetnet kraftig til. Men nå var det heldigvis ikke langt igjen. Hytta som ligger flott til ca. 1 km ovenfor Mysubuttvatnet var tom og forlatt da vi ankom. Vi låste opp og gikk straks i gang med å få fyr i ovnen.
Vi var litt overrasket over at ingen var her nå i påska, men snart fikk vi øye på tre skikkelser på vei over vannet og regnet med at vi snart ville få besøk.
Der tok vi imidlertid feil. Det var bare dagsturgåere som snudde så fort de kom frem til hyttedøra. Det ble en påskeaften helt alene dypt inne i Breheimen, og vi storkoste oss med påskeegg, mat og stearinlys.

Søndag:
I dag skulle vi hjem. Planen var å gå rett ned til Sota igjen, men da vi våknet skant sola gjennom vinduet og været så riktig lovende ut. Spontant bestemte vi oss for å gå opp mot Kupløyftet og Kupbreen.
Det var bratt et kort stykke før vi kom opp i Kupløyftet og ved den bratte bretunga på Kupbreen ville ikke Julia mer. Jeg kunne derimot ikke motstå fristelsen til å rusle litt oppover breen for å kjøre ned i puddersnøen. Jeg gikk halvveis opp breen og snudde til slutt i forvissning om at det var gått mer enn de 10 minuttene jeg hadde lovet å være borte. En herlig utførkjøring fulgte. Et par minutter og noen myke fall senere var jeg nede igjen på vannet ved bretunga.

Nede på Slæom hadde smeltevann begynt å dryppe fra taket og det var riktig idyllisk. Vi bestemte oss like godt for å ta matpausen her. Etterpå drev vi litt skileik i drømmesnøen. Et lite øyeblikk vurderte vi å bli en natt til, men på den annen side så hadde vi en veldig lang kjøretur foran oss og vi ville ha litt tid hjemme før en ny arbeidsuke begynte.

Turen ned til Sota gikk fort, men skiføret på slutten var ikke tilpasset vår smøring. Tvers igjennom slitne ankom vi omsider Sota Sæter hvor turen umiddelbart gikk inn i resepsjonen for å kjøpe brus.

Kl. 22.00 var vi hjemme i Fagernes med mange flotte minner festet til netthinnen i tillegg til 70-80 bilder på film. Og en ting er sikkert: Vi kommer tilbake til Breheimen.